Det skrangler, rister, bråker noe sinnsykt og humper opp og ned konstant. Velkommen til Aeroflot.
Det lukta som vanlig bensin da vi tok av og majoriteten at armlenene virker heller ikke denne gang….. men vi flyr, og hvis dette flyet kan lande, vil vi snart være i Moskva….
Som dere ser ut fra bildene er det ikke smekkfullt ombord hos Russerne idag. Vi er 10 personer i det bakerste rommet på Tupoleven. Ganske behagelig dog.
Det skjedde også noe veldig rart under matserveringen her idag…. Elena, vår platinablonde og svært russiske flyvertinne, smilte nesten to ganger. Jeg velger å se på det som et gedigent arbeidsuhell, og noe som mest sannsynlig ikke kommer til å gjenta seg iløpet av våre 6 timer på Russisk jord …. Må jo bli trekk i lønn på stakkars Elena dette….
Som om denne smilinga i tide og utide ikke var nok, har jeg begått kjempetabben med å lese “Klimaløftet – Et utgiverbilag fra Aftenposten” fra perm til perm…. Noe som har gjort meg fysisk svært uvel.
Nå leser jeg den Russiske tax-free katalogen og flyets bruksanvisning. Målet er også der Perm-til-perm, dog uten å bli uvel.
Landingen gikk ei heller problemfritt. Russiske fly har tydeligvis seter som kan vippes framover, og når det ikke sitter mennesker i disse setene og Herr Pilot bestemmer at det skal bråbremses ved landing, må jo det litt komiske skje. Lyden av 150 seter som synkront klapper sammen høres vesentlig farligere ut enn det faktisk er….
Elena tok imidlertid hendelsen med stoisk ro, og var kjapt igang med dekke over denne litt uventede egenskapen til Tupoleven så fort vi stod på bakken. Herlig.