happygolucky.no

Girls having picnic in front of Amir Chakhmaq, Yazd, Iran

Vi har tilbringt dagen i ørkenbyen Yazd. Midt ute i ingenting ligger en by som har fått UNESCO til å sprøyte rundt seg med penger, noe som gjør at Yazd gamleby framstår så inntakt som en gammel persisk by vel kan gjøre.

Byen er bevart slik den opprinnelig var, med hus laget av en blanding av leire og halm. Mengder av små smug, gater, Bazarer, moskeer, overbygde gater og små hus utgjør en labyrint uten like, og noe av morroa her er å bare rusle rundt og prate med folk, kikke inn i hus og besøke moskeer.

Praying at Jameh Mosque, Yazd, Iran

Etter timesvis med rusling i gatene ble det pizza til middag på den lokale pizzasjappa. Hotell-restauranten vår var nemlig fullsatt av et eller annet slabras som ikke så ut til å ha tenkt å gi seg med det første.

På pizzasjappa ramla imidlertid Mormor og de åtte ungene, Iran-edition inn. Makan til festlig gammel dame skal du lete lenge etter, og mindre av en samtale har vi da også sjelden forstått. Barnebarnet fungerte som en form for tolk, mens resten av vennindegjengen fniste og lo godt av Mormors noe utagerende samtale med de to vestlige guttene.

Mormor og de åtte ungene - Iranian edition

Av samtalen er vi sikre på å ha fått med oss minste tre ting.

1. Det var enda godt vi likte Yazd.

2. Ståle var pen.

3. Jeg burde både klippe meg og barbere meg.

Etter endt måltid spurte jeg om det var mulig å få ta et bilde av nabobordet, noe som etter svært mye om og men gikk i orden. Mormor var nemlig ikke så hypp på å bli tatt bilde av. Etter et par bilder av kun jentene og litt latter og morro, var imidlertid også Mormor klar og digga gruppebildet såpass mye at hun også insisterte på at jeg tok et kun av henne.

Mormor - Iranian edition

Deretter fulgte de obligatoriske 15 minuttene med bilder av både meg og Ståle med alle de ulike jentene, og muligheten for at vi henger som postere på ett og annet Iransk jenterom er overhengende. Iallefall “Ståle the Pretty” da, meg er det mer usikkert med…

The Road to Yazd

I dag tidlig tok vi fatt på veien mot Yazd som er reisens neste stopp. 45 mil på Iranske motorveier i buss er en opplevelse i seg selv. Vi trodde vi hadde fått en gunstig plassering på sete 44 og 45, men det ville ikke ha seg slik gitt.

De to hvite skulle sitte i sete en og to. Noe som i utgangspunktet høres både hyggelig og gjestfritt ut, og det var helt sikkert også ment som en hyggelig gest. Den eneste ulempen med sete en og to er at man da ser aboslutt alt det sjåføren foretar seg. Det er ikke alltid like beroligende.

Iransk Disneylandbuss

Når bussen i tillegg ser ut som et lite stykke Iransk Disneyworld, og alle de tre (til fire) som sitter i framsetet skravler konstant, drikker te og spiser en eller annen form for frø, blir reisen en smule mer spennende enn strengt tatt nødvendlig.

The Road to Yazd

Etter syv timer med de drøyeste forbikjøringene i manns minne, tuting ut av ville helvete og blinking med lysene i et eller annet form for hemmelig kodesystem, kom vi uansett velberget fram til Yazd.

Her har Langørgen i bunn og grunn fått viljen sin. Jeg sikter utelukkende etter “Budget-delen” av Lonely Planet, men etter at jeg booka oss inn på et Apartment-Hotel med hull i gulvet som eneste do-mulighet i Mashad, har Hr. Langørgen nå fått viljen sin og vi har kranka opp nivået til “Mid-range”.

Mehr Traditional Hotel

Det har ført oss til lett fasjonable “Mehr Traditional Hotel” midt i Yazd gamleby. Det er mildt sagt et fett hotell, og etter at jeg nesten lagde en scene i lobbyen da de hadde skrudd opp prisen til 70 dollar natta, fikk vi det da også ned til 50 dollar natta. Absolutt ikke noe å si på. Det er i tillegg både sittedass og hull i gulvet på badet, så jeg forsøker nå å framforhandle en 60/40 deal med Langørgen hvis jeg kun benytter meg av hullet.

Mehr Traditional Hotel

Rommene på Mehr ligger rundt en bakgård som nå (vinter og høst) er dekket med et kjempestort telt. Svært lung og fin stemning her, og når det i tillegg er WLan i både bakgården og på rommene smiler jeg fra øre til øre.

Yazd ser ut til å være en svært så spesiel by der det meste av gamlebyen er bevart i tradisjonell-stil med tusenvis av små gater og smug.

Yazd fra lufta

Get ready to Get lost. I morgen er det vår tur.

Persepolis, Iran

I dag har vi vært på en heidundrende runde i Persernes gamle rike. Jævlig mye syke ruiner og stein stabla oppå hverandre, historie som ikke ligner grisen og konger som virkelig var konger. Persepolis er rett og slett et veldig imponerende stykke bygning, og det må rett og slett ha vært sykt å komme ruslende inn her for 2500 år siden og se herligheten stå der.

Kyros Den Stores Gravkammer

De tidligste vestlige oppdagerne som kom til Persepolis fant like så greit ut at de skulle tagge ned stedet med navn og årstall, så her er det massevis av svært svært tidlig tagging. Den vi likte  veldig godt var ved en herremann med navn Stanley, tagget i 1870 :)

Tagging fra 1870

Som vanlig kommer det mengder med mennesker opp til oss og vil prate og høre hvordan det er i vesten. Hva vi liker av musikk, hva vi tjener, hvem som er best i fotball, hvilken alkohol vi foretrekker og om vi er gifte.

Ikke alle fordommer stemmer med Iran, det er i grunnen svært få som faktisk gjør det. Denne jentgjengen, med hijab’en trukket godt bak på hodet, kom over og vekslet noen av de engelske glosene de kunne… Mye latter og “Hello How Are You?!” Iran er så mye mer enn man leser i VG…

Ikke alt man leser i VG er korrekt!

På veien så vi haugevis med Qashqai Nomader som driver rundt i Iran som gjetere. Primitive greier, men så det det nå uansett ikke alle som kan skilte med å ha fått en bil oppkalt etter seg….

Qashqai nomader i utkanten av Shiraz

Hafez grav

I går kveld stakk vi til Hafez grav i Shiraz. Hafez er den mest kjente perserdikteren, og rundt graven hans står det en fet park hvor unge Iranere lurer rundt i dekket av og skulle studere og lese dikt. I virkeligheten lurer de selvsagt rundt på jakt etter noen fra det motsatt kjønn de kan se på/snakke med/flørte med. Søtt å se voksne mennesker oppføre seg som tenåringer.

Hafez Tomb

Vi er også umåtelig populære og det er kul umulig å gå i fred uten at noen kommer bort og skal snakke engelsk. Veldig morro.

I morgen går turen videre til Ørkenbyen Yazd med buss…

PS. Nå fikk jeg akkurat komplimenter for Mac’en min her på Internettcafeen: “Where are you from? Your laptop is very beautiful!” Det skjer veldig sjelden hjemme i kongeriket

Vi har lagt turen med fly ned til Shiraz i Sør-Iran.

I dag har vi stort sett humpet rundt i byen her til fots, vært innom den gigantiske Bazaren, og surret oss inn på nok et Moskeeområde vi strengt tatt ikke har tilgang til som ikke-muslimer. Snappet et par smugbilder fikk vi også til.

Shiraz ligger rett ved superattraksjonen Persepolis, og i morgen har vi haiet en taxi som skal ta oss på sightseeing fra 11-19. Full pakke med severdigheter. 

Vi har nytt den lokale “Zam Zam” Colaen, spist Iransk pizza og besøkt graven til Persias mes kjente poet Hafez. Meget forsegjort og avslappende oase midt i storbyen. (Shiraz har to millioner innbyggere)

Turkmenistan, Kara Kum Desert

En natt i Mashad fikk være nok for denne gang, og vi satte oss i nok en taxi og vendte nesen mot neste land i rekka: Turkmenistan. Etter en tre timers klam taxitur, og en runde gjennom imigrasjon og toll, shaker vi omsider hands med vår gudie Oleg på den Turkmenske siden av grensen.

Lukket og låst

Turkmenistan er uten tvil et av verdens mest isolerte og lukkede land. Kombinasjonen av en klin gal diktator, et nærmest perfekt totalitært system og så mye gass som en nasjon kan ønske seg, gjør jobben med å komme seg inn litt tricky. Det er imidlertid mulig, og selv om det i praksis vel ikke er turister her, og iallefall ikke som reiser alene, er landet et eventyr av dimensjoner.

Vi booka turen gjennom reisebyrået StanTours, som sørget for visum og en såklat LOI, Letter Of Invitation, til Turkmenistan. Uten en LOI kommer man ikke inn i, og det eneste stedet man får lov å ferdes på egen hånd uten guide, er i hovedstaden Ashgabat.

Et brennende hull i bakken

Vi gikk for minst mulig guideing, og kjøpte pakken “En-tur-til-et-brennende-krater-i-ørkenen-med-overnatting-i-telt-og-resten-av-tiden-på-egenhånd-i-Ashgabat”, noe som førte til at vi nok en gang skulle kjøre bil i tre timer for å komme oss inn i Kara Kum ørkenen midt i Turkmenistan. Fire Nordmenn (vi har nå også hooka opp med junior Garfors), telt, mat, soveposer, vodka, øl og nyskjerrighet ble lasta opp i minibussen og kursen stilt inn på gasskrateret i Darvaza.

Burning Crater, Turkmenistan, Kara Kum Desert

Gasskrateret, og de mange lignende som ligger i nærheten, er et resultat av hvordan det kan gå når mennesker leker med krefter som er større enn dem. Det er litt vanskelig å få info om hva som faktisk har skjedd her, men det ligger i kortene at noe har gått fryktelig galt en gang i Turkmenistans Soviet-æra hva gassutvinning angår.

Resultatet er et krater som med sine 100 meter i diameter fungerer som et gedigent gassbluss. Det må i beste fall ha vært en vannvittig eksplosjon som har forårsaket dette, og antent gassen som fortsatt siver ut gjennom utallige hull i bakken. Gudene vet (muligens) hvor lenge det har tenkt å brenne…

Odin – En Russisk Gud

Etter litt sightseeing rundt krateret har Oleg og kompanjong Alec rigget opp telt og startet å lage mat, satt fram vodka, og gira opp gamle Rock’n'Roll svisker på bilstereoen. Vi er på bigtime guttetur, midt i den Turkmenske ørkenen. Det er strengt tatt ingen av oss som klager. Ørkenen er badet i rød solnedgang, det lukter nystekt mat, ølen står på bordet, og hadde Ari Behn vært her hadde han mest sannsynlig proklamert at vi var “Den Nye Vodkaen”.

Turkmenistan, Kara Kum Desert

Etter kyllingslish, brød og mengder av øl og vodka er det på tide med nok en tur bort til gasskrateret. En rusletur bort til kanten av et brennende hull er muligens ikke det lureste man foretar seg etter x antall øl og vodkashots, men Oleg mener at det er den eneste måten å virkelig se krateret på. Vår egen Doctor Asbjørn har vist seg som en jævel på vodka, og er i god gang med å drikke Guide-Oleg godt under bordet. Jeg tar det litt piano, da det ikke finnes sjans i helvete for at jeg skal klare å følge med på dette kjøret.

Det er noe både avskrekkende og veldig sjarmerende med en 1,90 høy Russisk bamse som er så ravende full på sin egen vodka at når han delvis kryper/sjangler seg bort til krateret, finner det for godt å skrike “ODIN” av full hals. Oleg har nemlig fortalt oss at hans russiske navn kommer fra den norrøne guden Odin, og akkurat nå virker det som om viking-guden har tatt midlertidlig bolig i en ravende full russer.

Alle overlever nattsightseeingen, og vi tar en forholdsvis tidlig kveld. Mette, fine og gode. Oleg derimot fortsetter å drikke, og tar ikke kvelden før langt over midtnatt. Da er han såpass fin i farten at han ramler inn i feil telt, og legger seg til å sove mellom brødrene Garfors i deres tomannstelt. Ingen kan vel klandre Gunnar for å sove ute resten av natta….

Ashgabat – “The White City”

Neste morgen er vi i overkant tidlig pån. Jeg har den utaknemlige oppgaven med å riste liv i den Russiske Guden Odin (som nå har kommet seg inn i sitt eget telt) og etter mye om og men sitter vi atter en gang i en bil, denne gangen på vei mot den turkmenske hovedstaden Ashgabat.

Ashgabat er et kapitel for seg selv. Det er faktisk nesten så den er litt spooky til tider. Sentrum av byen består ene og alene av offentlige bygninger, den gigantiske “Uavhengighetsparken”, monumenter og statuer i alle valører og fassonger, presidentens bolig og parlamentet. Det ligner faktisk sjokkerende mye på Las Vegas. Høye hus som står med alt for langt mellomrom, brede gater, kitchy utsmykninger fra helvete og en følelse av å være på et filmsett.

Turkmenistans nåværende president, Gurbanguly Berdimuhamedow, kan sies å ha en aldri så liten fetish på marmor, og har derfor beordret at alle byens bygninger skal dekkes med 80x40x3 centimeters marmorflis (iallefall i sentrum). Arbeidet må sies å være godt i gang, og Ashgabat framstår allerede i dag som en kritthvit by. At det ikke finnes mennesker i gatene, at alt er klinisk rent, ikke er hunder å se (de er vissnok forbudte), ei heller gravide eller barn (de er nok ikke forbudt), gjør at byen har en mystisk og litt spooky atmosfære. Det er helt tydelig at man ikke trenger å sette petroliumspenger i fond.

Bensinprisen ligger på rundt to kroner literen, gass og strøm er gratis til alle innbyggere, de fleste snakker Russisk, og de fleste har tilsynelatende aldri sett turister før.

Under overflaten lurer en svært streng politistat med utbredt avlytting, kontroll og strenge straffer. Turkmenistan havna akkurat på andreplass på “Journalister Uten Grensers” “Hvor er det verst å være journalist-liste”. Beveger man seg litt utenfor fasade-bygningene i sentrum, finner man kjapt ut at det er i de gamle sovietblokkene fra 80-tallet at folk faktisk bor. Her er det ikke marmor på veggene, men det er fortsatt ingen hunder, gravide eller barn. Vi unngår å flashe så mye kameraer, da det er forbudt å ta bilder av en rekke bygninger og folk i uniform.

Etter å ha tilbringt tid i Iran og Afghanistan er det litt befriende å kunne stikke på byen, ta en øl og en aldri så liten svingom på discotek (som min mormor vel ville sagt)

Rundtur i Iran

Vi har vært fire dager i Turkmenistan, og har akkurat surret oss inn til Mashad igjen. Her har jeg hooket opp med Hr. Langørgen, mens “The Garfors Brothers” og Dr Vodka har kastet seg ut i en 16 timers togtur til Esfahan. Vi flyr til Shiraz i morgen.

Hr Langørgen har ankommet Persia

Vi har hatt en ettermiddag/kveld her i Mashad før vi stikker til Turkmenistan i morgen tidlig. Rakk å legge et besøk innom den svært så berømte Haram-e-Razavi, som blant annet inne holder Imam Reza Shrine. Ekstremt imponerende og voldsomme greier, med tusenvis av mennesker samlet til kveldsbønn. Dessverre var det strengt forbudt med kamera der inne så det ble litt smugfotografering med iPhonen

Deretter har vi nytt litt te og en vannpipe og en bedre middag

Nå er det natta før vi reiser inn i Turkmenistans ørken i morgen.

PS. Vi har også sutret oss til en form for vestlig dass på hotellet

Da er vi trygt ute av Afghanistan. Crazy biltur som vanlig fra Herat tilbake til Mashad. Nå driver vi å ratter på for å komme oss til Turkmenistan i morgen tidlig…

Iranerne har jo føkka opp igjen og kun gitt oss single entry visa, så nå er det på den igjen med visahelvete. Dette har vært syke syke dager, som jeg aldri kommer til å glemme… For et land. For et folk.

Carpet sales man, Herat, Afghanistan

Siste dag her i Herat starta med et besøk til en moskee og Ismail Kahns sønns Mausoleum. Kahn, også kjent som “The Lion Of Herat”, var en svært sentral Mujahideen-kommandør under krigen mot Russerne.

Deretter ble det en tur på museum. Nærmere bestemt Herat Military Museum. Tanks, jagerfly, helikoptre, geværer og annet militært utstyr preger museet som hyller Mujahideen-heltene etter beste evne.

En egen panoramautstilling viser hvordan Kahn startet opprøret mot Sovjeterne i Herat og hvordan de ble jaget på dør flere år senere. Ganske imponerende greier egentlig, med svært realistiske malerier og dukker. Lignet i grunnet ganske mye på Fredsmuseet i Hiroshima.

Lunch på “1001 Natt” som vanlig, for så å rusle en tur i Herats gamleby og virkelig kjenne byen på kroppen. Utrolig “slitsomt”, spennende, skummelt og fryktelig hyggelig. Alt på en og samme gang.

Ny dag, nye muligheter!

Dag 2 av eventyret i Afghanistan har starta, nesten som vanlig, med en tur til det Iranske konsulatet. Begynner å bli rutine dette her… Etter at Gunnar nok en gang hadde krangla seg fram i køen og presentert “problemet”, ble vi geleidet inn på et kontor.

Der fulgte det en herlig seanse med separate avhør av oss, da de hadde litt vanskelig for å tro av vi vel kun var her som turister (Les: Spioner) Deretter bar det avsted til helsesjekk, og betaling av 50 Euro for visum i en lokal bank.

Ting tok sin tid, men det positive er at det ser ut som om vi får visum tilbake til Iran i morgen ettermiddag… DET hadde vært stas det

"1001 Natt", Herat, Afghanistan

Mat er faktisk et aldri så lite problem her i Herat. Middag og frokost må spise på “Five Star Hotel”, bedre kjent som “Five Star Fortress”, lunch har vært en utfordring. Enten så er det “too dangerous” eller så er det “to dirty”, jeg mistenker at våre guider har rett så vi har endt opp med lunch på “1001 Natt”, en restaurant hvor det vissnok kun er “businessmen, smugglers and goverment” som spiser. Og oss da…

Mussalla Complex & Minarets

Mussala Complex, Herat, Afghanistan

Noe av det som rent visuelt preger Herat mest er “Mussalla Complex and Minarets”. Kun fem av 20 minareter står igjen, samt Gowhar Shad mausoleum. Underjordiske ganger strekker seg herfra og bort til Herat Citadel, og ble hyppig brukt av Mujahedin under krigen mot Sovjetunionen. Dette er nok ikke det mest imponerende bygget i Herat, men omfanget av de fem gjenværende pilarene vitner om et sykt sykt byggverk.

Gowhar Shads Mausoleum

Herat Citadel

“Herat Citadel” er under kraftig restaurering. Bygget ble i utgangspunktet brukt som fengsel og politistasjon, men skal etter restaureringen bli Herat Museum. Det er veldig merkelig å surre rundt som vestlig her nede. Et smil, et “Salam” og en hånd til hjeret og de fleste dører åpner seg med et vennlig smil tilbake.

Herat Citadel, Afghanistan

Begge sjåførene våre er imidlertid ikke så glade for å være for lenge på en plass og vi skuffes til stadighet inn og ut av bilen og kjøres videre. Absolutt best trives de innendørs og aller helst i en moske…

Masjid-e Jami (Fredagsmoskeen)

Friday Mosque, Herat, Afghanistan

Fredagsmoskeen i Herat er over 800 år gammel og et imponerende byggverk. Etter en rusletur inn på området ble vi invitert inn på bakrommet for å se hvordan de lager keramikk-fliser til det noe omstendige restaureringsarbeidet som foregår. Vi fikk også med oss en bit flis hver av det over 100år gamle taket, og jeg er strengt tatt litt usikker på om det er lov til å dra med seg noe som strengt tatt kunne stått på UNESCOs verdensarvliste.

Moskeen er Afghanistans fineste Islamske byggverk, og en av de størrste i sentralasia. Imponerende greier, og som vanlig er det skokkevis med nyskjerrige folk som stimler rundt oss og lurer på hvem vi er og hva vi driver på med. Vi er imidlertid alltid veldig “Welcome to Herat. How do you like Afghanistan”

Afghanistan er både himmel og helvet når det kommer til bilder. Det er så jævlig mye å ta bilder av her at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne, eller slutte for den del. Alt er et motiv, og samme hvor jeg snur hodet, har jeg lyst til å fotografere… Jeg går rett og slett nesten i fotolås…

Det var vel egentlig aldri helt sikkert om vi skulle stikke hodet innom her i det hele tatt. Men når vi nå først hadde fått visum i passene våre, visste vi vel egentlig hvordan det måtte gå…

Jeg var imidlertid veldig usikker på hvordan forholdene egentlig var her inne, da det er svært vanskelig å få ut sikker informasjon. Sikkerhetsituasjonen endrer seg også raskt så det er en viss risiko knyttet til en tur inn uansett.

Herat var målet for turen og ligger ca to timers kjøring fra den Iranske grensen.

På vei ut av flyet traff vi tilfeldigvis Nasir som også skulle til Herat. Nasir har bodd halvet livet i Nederland og skulle hjem på ferie for å feire bryllupet til sin bror. Han kunne fortelle at det vel ikke var sikkert som i banken å reise til Herat, men at selve byen Herat i afghansk målestokk er relativt trygg. Besluttningen om å faktisk reise satt likevel fornuftig (evt ufornuftig) langt inne.

Når vi kunne sitte på til en sjåfør som Nasirs far hadde orga fra Mashad (Iran) til den Afghanske grensa, og at de derfra kunne hjelpe oss med å fixe taxi videre, var besluttningen tatt. Afghanistan it is.

I krig… med oss…

Alt tar jo som kjent litt lengre tid enn planlagt her nede men etter tre timer med nerver i helspenn, dels på grunn av den vanvittige kjøringen, og dels på grunn av at vi faktisk skulle besøke et land i krig… med oss, nådde vi den Afghanske grensa.

Langt i fra den verste grenseovergange jeg har vært med på, men likevel såpass tungrodd at det tar et par time å tråkle seg igjennom.

Vel framme gikk det jo som det måtte gå. Nasirs far dukka opp, og det var ikke snakk om at vi skulle kjøre noe taxi til Herat. Ikke var det trygt, og nå hadde da de en bil på plass som også kunne kjøre oss. Det faktum at vi var seks personer som måtte stables inn var ikke noe hinder, og far og sønn pressa seg inn forsetet, mens tre bleike snørvalper fra Kongeriket Norge satt relativt behagelig i baksetet. Gjestfrihet betyr noe annet her, enn hjemme i Kongeriket.

- No speak inglish. Police not safe, lyder det stadig fra Nasirs far når vi stopper for å fylle bensin eller stopper av en annen årsak. Politiet er gjennomkorrupte og enkelte av dem har kontakt med lokale bander som mer enn gjerne bortfører en europeer eller tre.

Five Star Hotel Herat

Lang story kort: Lonely Planets førstevalg av hotel var nedlagt, nummer to og tre var så shabby at vi i praksis snudde i døra, og endte i stedet opp på “Five Star Hotel Herat”. $50 for enkeltrom i strøken standard med internett på rommet er det veldig lite å si på. At det er to stk jernporter og væpnede vakter over alt, hjelper også på trygghetsfølelsen. Det er oss, amerikanske “contractors” og FN som bor her. Kledelig selskap.

Five Star Hotel, Herat, Afghanistan

I tillegg har vi hooka oss opp med Nasirs søskenbarn, Marof som snakker engelsk og fungere som fixer, tolk, guide og sjåfør for oss. Dette hadde ikke gått uten ham, og familen til vår nye venn Nasir. Hele familien er akademikere og snakker ok engelsk, er latterlig behjelpelige, og vårt kontakpunkt inn mot alt og alle her i Herat.

Det Iranske konsulatet i Herat

Mye av dagen har gått med på å fixe nytt visum for å komme seg inn i Iran igjen. Siden den Iranske ambasaden i Norge nekta oss “trippel entry visa” og avspiste oss med kun ett, har vi vært nødt til å oppsøke det Iranske konsulatet i Herat. Det var på ingen måte gjort i en håndvenning… Vestlig arroganse, Garfors ubarmhjertige køsniking og vestlandske attityd har så langt fått oss et stykke fram i køen. En prossess som vanligvis tar en uke, kan nå muligens være i boks allerede i morgen. Vi krysser fingrene.

Plan B er å kaste seg på et fly fra Herat tilbake til Mashad og få et 14 dagers nødvisum der. Det funker det også, men vi er mye mer fan av et dobbelt-entry-visa i passet.

Utsikt over Herat, Afghanistan

En biltur opp til et utkikspunkt over Herat, med påfølgende Scenic Route tilbake forbi et titals utbrente Russiske Tanks avslutta dagen. Kvelden kommer nemlig kjapt her i Herat, og når klokka bikker fem blir Nasir veldig stressa på at vi må hjem. Ingen, og iallefall ikke vestlige, er ute etter mørkets frambrudd i Herat. Det er rett og slett for farlig.

Women in Burqa, Herat Afghanistan

Nå er det middag og deretter senga. Jeg har ikke sovet ett sekund siden jeg dro fra norge for 32 timer siden… Vi får se hva morgendagen bringer her i Afghanistan…

… the one and only way to travel…

Jeg er mildt sagt imponert over hvor mye som faktisk går inn i bagasjehyllene på en Boeing 737… Poser, bokser, kasser, bagger, dresser, kofferter som ville fått RyanAir til å kreve tresifret i betaling og hele formkaker på brett.

Gudene må jo hvordan alt dette har sluppet gjennom, eller skal vi si utenom, innsjekk og for å ikke snakke om sikkerhetskontrollen, men nå er det nå iallfall ombord på Turkish Airlines flight 1278 til Mashad.

Gjennom en litt merkelig form for dugnad bidrar alle så godt de kan med å få trykt det meste av stasjet inn i alle flyet ledige hulrom. Det er litt av en operasjon, men den ser ut til å lykkes sånn mer eller mindre.

Sidemannen min, som fortsatt renner svette som et gjennomsnittelig norsk fossefall, har endt opp med to poser stappfulle av gotteri i fanget. Det ser ikke ut til å plage ham nevneverdig.

Dette blir interessant… Neste stopp er den Islamske Republikken Iran

Da har vi flydd 4 timer og gjort en pitstopp i Istanbul.

Fin flytur. Norsk-libanesiske Robert har sittet ved min side og
forklart meg de fleste aspekter rundt day-trading, hvordan det var å
vokse opp i sør-Libanon med norske FN-styrker og hva som er galt med
resten av Midtøsten. Veldig hyggelig fyr.

I tillegg har vi hooka opp med Inger-Lise på 79 år som også skal til
Iran. Inger-Lise er født og oppvokst i Iran, og flyttet først hjem
til Norge etter 2. verdenskrig. Nå skal hun tilbake for 6 gang.
Desverre hadde hun ikke rukket flyet sitt i går, og følgelig gått
glipp av gruppa hun skulle reise med.

Det er svært vanskelig å si nei til ei 79-år gamel dame som kommer
og spør om hun kan henge på gjennom Transit da hun føler det er litt
vanskelig å finne fram på egen hånd.

Bare hun kommer seg til Teheran kommer alt til å gå greit. Inger-Lise
snakker nemlig flytende Persisk, men er litt ustø i Engelsk… Bra
dame ass!

På en stund…

Det er supersalg på Fluid. Jeg bidrar!