Det var vel egentlig aldri helt sikkert om vi skulle stikke hodet innom her i det hele tatt. Men når vi nå først hadde fått visum i passene våre, visste vi vel egentlig hvordan det måtte gå…
Jeg var imidlertid veldig usikker på hvordan forholdene egentlig var her inne, da det er svært vanskelig å få ut sikker informasjon. Sikkerhetsituasjonen endrer seg også raskt så det er en viss risiko knyttet til en tur inn uansett.
Herat var målet for turen og ligger ca to timers kjøring fra den Iranske grensen.
På vei ut av flyet traff vi tilfeldigvis Nasir som også skulle til Herat. Nasir har bodd halvet livet i Nederland og skulle hjem på ferie for å feire bryllupet til sin bror. Han kunne fortelle at det vel ikke var sikkert som i banken å reise til Herat, men at selve byen Herat i afghansk målestokk er relativt trygg. Besluttningen om å faktisk reise satt likevel fornuftig (evt ufornuftig) langt inne.
Når vi kunne sitte på til en sjåfør som Nasirs far hadde orga fra Mashad (Iran) til den Afghanske grensa, og at de derfra kunne hjelpe oss med å fixe taxi videre, var besluttningen tatt. Afghanistan it is.
I krig… med oss…
Alt tar jo som kjent litt lengre tid enn planlagt her nede men etter tre timer med nerver i helspenn, dels på grunn av den vanvittige kjøringen, og dels på grunn av at vi faktisk skulle besøke et land i krig… med oss, nådde vi den Afghanske grensa.
Langt i fra den verste grenseovergange jeg har vært med på, men likevel såpass tungrodd at det tar et par time å tråkle seg igjennom.
Vel framme gikk det jo som det måtte gå. Nasirs far dukka opp, og det var ikke snakk om at vi skulle kjøre noe taxi til Herat. Ikke var det trygt, og nå hadde da de en bil på plass som også kunne kjøre oss. Det faktum at vi var seks personer som måtte stables inn var ikke noe hinder, og far og sønn pressa seg inn forsetet, mens tre bleike snørvalper fra Kongeriket Norge satt relativt behagelig i baksetet. Gjestfrihet betyr noe annet her, enn hjemme i Kongeriket.
- No speak inglish. Police not safe, lyder det stadig fra Nasirs far når vi stopper for å fylle bensin eller stopper av en annen årsak. Politiet er gjennomkorrupte og enkelte av dem har kontakt med lokale bander som mer enn gjerne bortfører en europeer eller tre.
Five Star Hotel Herat
Lang story kort: Lonely Planets førstevalg av hotel var nedlagt, nummer to og tre var så shabby at vi i praksis snudde i døra, og endte i stedet opp på “Five Star Hotel Herat”. $50 for enkeltrom i strøken standard med internett på rommet er det veldig lite å si på. At det er to stk jernporter og væpnede vakter over alt, hjelper også på trygghetsfølelsen. Det er oss, amerikanske “contractors” og FN som bor her. Kledelig selskap.
Five Star Hotel, Herat, Afghanistan
I tillegg har vi hooka oss opp med Nasirs søskenbarn, Marof som snakker engelsk og fungere som fixer, tolk, guide og sjåfør for oss. Dette hadde ikke gått uten ham, og familen til vår nye venn Nasir. Hele familien er akademikere og snakker ok engelsk, er latterlig behjelpelige, og vårt kontakpunkt inn mot alt og alle her i Herat.
Det Iranske konsulatet i Herat
Mye av dagen har gått med på å fixe nytt visum for å komme seg inn i Iran igjen. Siden den Iranske ambasaden i Norge nekta oss “trippel entry visa” og avspiste oss med kun ett, har vi vært nødt til å oppsøke det Iranske konsulatet i Herat. Det var på ingen måte gjort i en håndvenning… Vestlig arroganse, Garfors ubarmhjertige køsniking og vestlandske attityd har så langt fått oss et stykke fram i køen. En prossess som vanligvis tar en uke, kan nå muligens være i boks allerede i morgen. Vi krysser fingrene.
Plan B er å kaste seg på et fly fra Herat tilbake til Mashad og få et 14 dagers nødvisum der. Det funker det også, men vi er mye mer fan av et dobbelt-entry-visa i passet.
Utsikt over Herat, Afghanistan
En biltur opp til et utkikspunkt over Herat, med påfølgende Scenic Route tilbake forbi et titals utbrente Russiske Tanks avslutta dagen. Kvelden kommer nemlig kjapt her i Herat, og når klokka bikker fem blir Nasir veldig stressa på at vi må hjem. Ingen, og iallefall ikke vestlige, er ute etter mørkets frambrudd i Herat. Det er rett og slett for farlig.
Women in Burqa, Herat Afghanistan
Nå er det middag og deretter senga. Jeg har ikke sovet ett sekund siden jeg dro fra norge for 32 timer siden… Vi får se hva morgendagen bringer her i Afghanistan…