Veiklarering, Faryab. Afghanistan - Foto: Marius Arnesen / NRK 2010
Det begynner på bli en stund siden jeg kom meg hjem til gamlelandet. Hjem til gode, trygge og litt kalde høstnorge. Etter seks uker på tur med Task Uniten i den norske styrken i Maimana, den såkalte PRT15, var det deilig å komme seg hjem også.
Det har vært seks svært så interessante uker. Som vanlig har ikke ting blitt helt som man kanskje trodde på forhånd, men det er noe av det som er spennende med å få jobbe på dokumentarprosjekter av denne størrelsesorden. Veien blir litt til mens man går.
Leir for natta på FOB Russian Hill
Det har blitt mange netter på feltseng under åpen himmel i Afganistans Faryab-provins denne gangen også. Et par nære møter med krigen, men først og fremst et fantastisk innblikk og møte med det norske forsvaret og folka som jobber der. Når man følger folk så tett som jeg nå har gjort gjennom tilsammen ni uker, blir man godt kjent med folk.
For meg handler det å være embedded om å bli godt nok kjent med folk til at de stoler på meg, og til at jeg stoler på dem. Nok kompis til at man kan skildre et riktig bilde av virkeligheten de opplever, samtidig som man har nok distanse til at man fortsatt er istand til å utføre jobben som journalist. Det er en fin, men langt fra umulig balansegang.
Det er mye og mangt som kan sies om det å være “tatt inn under forsvarets vinger” i en såkalt “embedded” rolle. For meg har det i all hovedsak vært en positiv opplevelse så langt. Det har vært svært lærerikt og samtidig utfordrende på mange plan. Ved å ta rollen som embedded tar man et valg. Et valg om ståsted. Et valg om hvem man følger, og hvilke historier man er istand til å fortelle. Sikkerhetssituasjonen, eller krigen om du vil, i Afghanistan, gjør det dessverre vanskelig å skildre livet på den andre siden av fronten uten at risikoen blir uakseptabelt høy. Det har vi mange og nære eksempler på.
Soldat fra den norske Task Uniten, Faryab, Afghanistan
Jeg har vært både redd, smørblid, irritert, lei, henrykt og sykt gira. Å som sivilist få muligheten til å se både hvordan en moderne hær fungerer, tenker og jobber, og hvordan forholdene i nord-Afghanistan faktisk er, er svært få forunt. I ni uker har hvert skritt jeg har tatt vært nytt.
STING på IED-jakt. Kwaja Kinti, Faryab, Afghanistan
Solnedgang over Kwaja Kinti, Faryab, Afghanistan
Mye har vært nytt og noe uvant. Alt fra å slå opp ei feltseng, spise MRE, innse at det er våpen, granater og tanks rundt deg og å sitte timesvis bare å vente. Ikke minst er det slitsomt å konstant ruller rundt på veier med høy IED‘er trussel. Å være steder hvor man har muligheten for å bli beskutt og å faktisk være sammen med mennesker som skyter tilbake for å drepe, er også noe det tar tid å bli vant til.
Forvirringen når man våkner av bombekastere midt på natten, bare for å bli beroliget av at det er “the good guys” som skyter. Utgående! For å ikke snakke om øvelsen det er å forsøke å finne ut hvem denne “Charlie 9.1″, “8.1 Actual” og “Sierra” på sambandet er i det virkelige liv.
Spennende, nytt og fryktelig givende.
Langs veien. Faryab, Afghanistan
På jobb i Afghanistan
Task Unit 4.1, som jeg har fulgt, er ferdige i Afghanistan for denne gang. Noen er ferdige i forsvaret for godt, andre er allerede tilbake på Rena for videre trening, mens atter andre har valgt å forlenge oppholdet og ta ytterligere tre måneder på direkten i Afghanistan.
Om et par uker pakker jeg nok en gang sekken og setter kursen mot Faryab.
Tredje, og for meg siste del av jobben gjenstår.
Solnedgang over Maimana