happygolucky.no

På vingene med ETIHAD

Som enhver god historie, inneholder også en god reise en start, en midtdel og en slutt. Jeg befinner meg for øyeblikket i midtdelen, nærmere bestemt i Arabernes varetekt på flyplassen i Abu Dhabi. Å komme seg hit har bydd på både store og små hindringer. Den størrste hindringen av dem alle har amatørene i Brussels Airlines stått for.

Bagasje-Nazisme

Kort oppsummert har jeg gjennom de siste ukene vært i kontakt med Brussel Airlines noe kaotiske kundeservice i overkant av 10 ganger.

Her har jeg fått oppgitt at min boardbag, med målene 195x65x33 med en vekt på opp til 32kg var good-to-go til Sydney for 150 Euro. Tre ulike kundeservice-damer har bekreftet dette. SUPERT, har jeg tenkt.

Denne gode følelsen satt jeg med helt til jeg dukka opp til verdens sureste kvinnemenneske i Brussels Airlines-skranken på Gardermoen. Der har plutselig pipa fått en annen tone. Alt over 23 kg må det betales 350 NOK pr kilo for. Hva som skjedde med bekreftelser på telefon og mål på bagger og vekt, var det ingen der ute som kunne finne ut. Ikke gadd/ville/ønsket å finne ut er vel en mer korrekt beskrivelse.

Needless to say, 4895 NOK betaler jeg ikke for å få med meg kiteutstyret til Australia. Det er faktisk det samme som billetten min koster en vei. Så etter 1,5 time på telefon med et kundeservice som nå også påstår at dette skal koste pr kilo, er det bare å bite i det sure eple, lempe ut halvparten av kiteutstyret og betale 2600 NOK i overvekt.

DØD! OVER! DERE! ALLE!

PS: Du litt tjukke sure Brussels Airlines ansatte, som aldri fira en krone, kilo, smil eller fornuft: Om 30 år står du fortsatt bak den samme jævla disken. Det vil forundre meg mye om du har blitt noe blidere eller fornuftig innen da. Vit at jeg søker voldsomt trøst i den tanken…

Alt kan melkes for penger i Belgia...

Et dop-pushende reisekollektiv

Etter tre små rødvinsflasker er jeg mirakuløst nok roligere. Spist er spist. Gjort er gjort. Water under the bridge. (Jeg kommer til å skrive den bittreste klagen dere noensinne har fått, men jeg regner med at det også der bare sitter ei sur feit kjerring som skal sitte der i de neste 30 årene og gjøre akkurat den samme vante sumulinga, så jeg anser mine penger for tapt. Vi kan jo ikke alle bli lasermenn.)

ETIHAD er faktisk et svært så decent flyselskap. Grei mat. Tannbørste, sovemaske og sokker utlevert, fin fint in-flight mediacenter, men best av alt: Strøm i alle seter. Noe som betyr TV-serier, film og bilderedigering.

Nå ble det imidlertid ikke all verden med verken film, tv-serier eller bilderedigering i denne omgang. Hvis det ikke var tid for nok en runde rødvin eller mat, var det damen på min høyre side, Liz, som stod for underholdningen.

Hun var med i et slags Belgisk reisekollektiv, bestående av henne, i egen høye person, hennes mann, hans kompis, og en fjerde person som jeg aldri skjønte hvem var. Kollektivet likte å reise. Mye. Svært mye faktisk. Siden engelsken også var litt sparsom skjønte jeg ikke helt hva hun gjorde, men de andre i kollektivet var leger.

Liz har vært i Mali, Tanzania, Kenya, Vietnam og Burma. Hun digga Tanzania og Burma, men dette var hennes første tur til Midt-østen, og hun var følgelig svært skeptisk. Gjentatte ganger lurer hun på om Oman, som er hennes endestasjon, er farlig. På mitt svar om at det nok er godt innenfor, kunne hun meddele at hun også mislikte å ikke få lov å gå i shorts.

Jeg skraval i grunnen i overkant mye med Liz. Hun har en sønn som er 28, som akkurat har fått jobb som byggningsingeniør i Brussel, hun liker rødvin bedre enn hvitvin, og har nye støttestrømper for denne turen.

Hennes bedre halvdel, som ser kliss ut som Larry David, har på dette tidspunktet begynt å spille luftgitar, mens han synger til Beach Boys “Fun Fun Fun”. Han er også glad i rødvin.

Han snakker ikke engelsk, men en tommeltott i været og et skikkelig Collgate-smil, viser at gutten synes dette er topp.

Akkurat nå synes jeg det er mest topp at det ser ut til å ankomme mat. Jeg velger kylling. Kylling can’t go wrong. Aldri. Den er også tyllet inn i curry med ris, og da er dette et klassisk sikkerstikk.

Liz velger Biff Stroganoff. Min kylling både ser og lukter bedre, og jeg anser meg selv som vinneren. Liz drikker mer rødvin.

Ytterligere skravnling. Liz lurer fortsatt på om Oman er farlig. Jeg antar at det ikke er noe farligere nå enn for 40 minutter siden. Hun blir ikke stort roliger av min beroliging. Hun spør hva jeg gjør, og jeg kan fortelle at jeg har vært noen måneder i Afghanistan som journalist. Konseptet ser ikke ut til å gå inn…

Etter maten skal det soves. Flighten vår er på kun 6 timer, men siden den går over noe som kan minne om en natt, skal det altså soves. Siden jeg aldri rakk å få tak i mine egne innsovingspiller, blir jeg selvsagt tilbudt dop fra lege/reisekollektivet. Jeg takker høvlig ja, og spør om disse er sterke.

Larry David skjønner tilsynelatende det engelske ordet strong, klapper hendene sammen og roper, for å overdøve Beach Boys inne i sine egne hodetelefoner: VERY STRONG.

Takk Larry. Det var faktisk akkurat dette jeg trengte.

Fontenespy

Larry har rett. De er sterke. Etter 30 minutter mater jeg på med Noise-Canceling-headsettet mitt, sovebriller fra ETIHAD, setet i bakre stilling og kan kjenne søvnen lure seg på. Det prikker faktisk i nesen og ørene. Larrys Dop For President.

Det er noe litt spesielt med å befinnne seg inne i et par sovebriller og headsett. Du er på en måte en selvpåført Guantanamo-fange. Alt av sanser er skrudd av. Alt bortsett fra luktesansen. Den fungerer som den skal, og det er da også lukten av spy som først når den nå neddopede hjernen min.

Det har tilsynelatende blitt litt for mye Biff Stroganoff, rødvin og sovepiller på godeste Liz. Reslutatet er at hun har spydd som en fontene ut over segselv, meg, hodet til personen foran og Larry David. Jeg lurer faktisk på om det er resirkulert Biff Stroganoff på personen bak også…

Som Hunter S Thomsom i “Fear and Loathing in Las Vegas”, raver jeg bakover i flyet. Full av spy. Liz spy. Med sovebrillene på halvtolv, og Anna Ternheim på øret. Gjengen i dokøa viker til siden som om jeg er spedalsk og slipper meg fram først. Takk.

Det er spy ut over store deler av meg gitt. Jakke av, bukse av. Vasking. Jeg får vekk det verste. Alt tror jeg faktisk. Det går frykelig rundt for meg inne på det lille rommet. Larrys Dop. Jeg lurer på om det er en klubb for folk som har sått halvnaken på flytoaletter og vasket klær. Neppe.

Vel tilbake på plassen min har noen tørket opp spyet. Tror jeg. Det er mørkt. Larry og Liz er borte. Jeg setter meg ned. Tørker vekk den restrerende Biff Stroganoffen, og forsvinner inn i Guantanamo-møter-Larrys-Dop-Land. Sweet.

Jeg våkner ikke før vi takser på rullebanen i Abu Dhabi. Jeg er fortsatt groggy. Liz har, på ett eller annet mirakuløst vis kommet seg på plass uten at jeg har merka det.

Larrys Dop!

Nå gjenstår kun 14 timer på fly, så er jeg i Sydney og ferien kan starte. Dog med litt mindre kiteutstyr enn planlagt, og med en lett odør av resirkulert Biff Stroganoff.

Be eller drite?

Noe av det siste jeg fikk med meg var en sniktitt av program en i dokumentarserien vår fra Afghanistan.

Til tross for at dette er langt fra det ferdige resultatet, likte jeg svært godt det jeg så. Fin flyt, spennende karakterer, morsomt, rørende og interresant.

Det lover rett og slett svært godt for det ferdige produktet!

Takk for nå folkens! Stå på videre!

It’s been a blast!!!

Faksimile: Bergens Tidenes forside 27. oktober 2010

Bergens Tidene har i dag en fin sak om problematikken rundt Arbakier i Afghanistan. Lokale militser som ofte, ut av det blå, dukker opp på slagmarken for å bidra med sitt.

BT har fått bruke noen av mine bilder i saken, og har også sitert meg fra HappyGoLucky. Det har nok ikke skjedd før i historien, og er rett og slett litt morsomt.

I BT’s artikkel ser det jaggu ut til at utenriksminister Gahr Støre har evnen til å endre sine uttalelser etter å ha innhentet informasjon hos bedre vitende i egne rekker. En øvelse Kongerikets forsvarsminister desverre ikke ser ut til å beherske like godt.

Les artikkelen på BT.no

Les om mitt “Møte med en Arbaki”.

Enkelte bilder brenner seg bedre fast enn andre. Videoen av 12-år gamle Muhammad al-Durrah, som sammen med sin far, ble meid ned av israelske soldater på Gaza under den andre intifadaen, er kanskje fortsatt mitt sterkeste bilde på det palestinske opprøret.

I år er det 10-år siden nyhetsreportasjen ble sendt på France 2. Like lenge har den Fransk-Israelske journalisten Charles Enderlin, som “speaket” saken, vært under konstant skyts. France24 hadde tidligere denne måneden et intervju med Enderlin, som fortsatt “stands his ground”!

Les også den israelske bloggeren Lisa Goldmans oppsummering.

Fin fin animasjon over de ulike “eierne” av midtøsten.

Har blir vissnok god som ny igjen…

God bedring kompis!

På tide å komme seg bort nå kjenner jeg

Location:Moltke Moes vei,Oslo,Norway

Location:Sinsenveien,Oslo,Norway

Gavepakke fra Amazon.com

“Infidel” – Verdens fineste fotobok fra FOB Restrepo. Den er til og med innbundet i noe jeg ønsker å kalle skin.

“War” – Sebastian Jungers bok fra FOB Restrepo.

“Occupational hazards” – Rory Stewart har tilbringt litt tid i Irak.

Kom ferie og leselyst

Fascinerende video…

(via http://missnymo.com/creative/)

Fin tur til Kobberhaugshytta. Sol. Høst. Kaldt.

Et brukket styre. Jeg er like hel!

Denne bloggposten kunne teoretisk sett både hatt navnet “3-stjerners” og “Jeg har blitt gal…” Jeg gikk for det første

Hva skal man si… Det har blitt litt venting i det siste…

More Photos

Av og til er det rolig selv i krigen. Da har man god tid. Til å for eksempel lage kunst… eller… det er vel strengt tatt farvelegging… ikke ulik den man gjør i barnehagen… Likefullt: Det slår ihjel tid, i en ellers så kjedelig telt-tilværelse

Faryab fra oven

…must come to an end.

Nå var det for min del Afghanistan-oppholdets tur.

Tolv uker her nede har det blitt. Tolv uker i ulike leire, på ulike kjøretøy, i skyttergravene, på tur med en mengde forskjellige mennesker, endeløse diskusjoner om krigerkultur, ukultur, stolthet, ærekjærhet, drap, nerver og ikke minst om Afghanistans framtid.

Jeg har vel i praksis levd og pustet Afghanistan de siste fem månedene. Etter beste evne forsøkt å suge til meg det som finnes av kunnskap om dette magiske landet og krigen som herjer.

Konflikten. Kulturen. Folkene. Skikkene. Tradisjonene. Spørsmål rundt ISAF’s nærvær. Krigen! Folkegruppene. Hva bør gjøres? Hva bør ikke gjøres? Går det riktig vei for Afghanistan?

Spørsmålene er mange og det blir stadig fler av dem jo lengre man er her nede. De gode svarene er det dessvere lengre i mellom….

Megselv klar som et egg før helikoptertur fra Maimana til Mazar-e Sharif

Målet med jobben har vært å gi et så ærlig og åpent bilde av hva det norske forsvaret gjør her nede. Hvem er soldatene vi sender? Hvordan tenker de? Hva gjør dem glade? Hva gjør dem sinna og demotiverte? Hvordan føles det å sitte i en stridsvogn på vei ut på slagmarken? Eller å ligge i skyttergravene sammen med et kompani av unge gutter fra den Afghanske hæren? Er krig idyllisk, romantisk og virkelig bedre enn sex?

Resultatet blir etter hvert en dokumentarserie på NRK1. Sendestart er våren 2011. Nå når jeg sitter på siste kvelden her i Camp Maimana føler jeg at jobben min er gjort. Noe skulle absolutt vært gjort anderledes. På andre områder synes jeg vi har vi truffet spikeren på hodet. Jeg kunne hatt mer flaks, og definitivt mer uflaks.

Ti fingre og ti tær. Bank i bordet.

FOB Qeysar, Faryab, Afghanistan

Better safe than sorry

Rundene innad i NRK har vært mange. Endeløse sikkerhetdiskusjoner med ledelsen i NRK Fakta. Innerst inne synes jeg det er veldig bra med en ledelse som oppriktig bryr seg. Stiller spørsmål og krav.

Når diskusjonen pågår på n’te timen oppleves det likevel til tider som en overbeskyttende far som vil nekte deg å være ute etter klokken elleve på kvelden….

Afghanistan er ikke ufarlig. Langt der ifra. Diskusjonen rundt risiko er interessant og viktig. Men umulig å konkludere. Den lar seg ikke materialisere.

Når blir farlig for farlig? Hva er maks tolererte risiko? Hvem skal avgjøre når det blir for farlig når du står der med sand under beina? I bunn og grunn koker det ned til meg og mine beslutninger og valg.

Faktor X i ligninga er uansett så stor at verste tenkelig utfall er katastrofalt. Det vet alle som ruller rundt på veiene her nede. Alle som lader riflene sine i det de kjører ut porten. Jeg har også visst det. Til syvende og sist har jeg hatt tilnærmet frie tøyler, både fra NRK og ikke minst fra Forsvaret.

Everyday life - Qeysar Bazar - Faryab, Afghanistan

Er du ikke redd?

Spørsmålet alle som surrer rundt i Afghanistan sikkert har fått en million ganger. Ved et par anledninger har jeg vært redd. Som ved angrepet på byen Kwaja Kinti. Når soldatene rundt deg spenner på seg sekspunktselen, som de fleste av dem sjelden bruker. Fester på hjelm og splintsikre solbriller inne i bilen, til tross for at klokken er 0400 og det såvidt er grålysningen ute. På vei inn i hjertet av IED-land.

Fra baksetet på en IVECO ser man ikke stort. Det er vanskelig å vite hvor i kolonnen man faktisk er, og hadde det ikke vært for radiokommunikasjonen hadde jeg ikke hatt anelse hvor eller hvilket nummer i rekken vi var.

Først i kolonnen ruller en amerikansk minerulle fulgt av fire stormpanservogner. Vi kommer rett bak som kjøretøy nummer seks. Nummeret spiller strengt tatt ingen rolle. Noen centimeter til siden for de andre hjulsporene og det er du som trekker det korteste strået. Innerst inne vet du likevel at verken briller, hjelm eller seler hjelper når det først smeller. Da er blir det svart. Forsvarets IVECO’er tåler ikke 50kg sprengstoff. Langt mindre 100.

Everyday life - Qeysar Bazar - Faryab, Afghanistan

Det er enklest for folk å fordømme Afghanistan. Fordømme Taliban. Fordømme de norske styrkene. Fordømme ISAF’s forsøk. Fordømme hele hopprennet Afghanistan.

Gjennom 12 uker i landet har forsøkene på å forstå istedet for å fordømme vært mange. Noen ganger går det greit, andre ganger er det helt umulig… Det er noe av det som gjør Afghanistan til verdens mest spennende land for meg!

Noen helter dør aldri... iallefall ikke på plakater - FOB Qeysar, Faryab, Afghanistan

Dreams do come true!

På gjensyn Afghanistan… vi møtes nok igjen

Everyday life - Qeysar Bazar - Faryab, Afghanistan

Mitt lille kryping i FOB Qeysar, Faryab, Afghanistan

FOB Qeysar, Faryab, Afghanistan

Amerikanske tropper = Amerikanske kaker - FOB Qeysar, Faryab, Afghanistan