Kandahar International Airport
- We are not in city yet! You see smoke from bomb?! That is city!
- Hæææ… From bomb??!!
- Yes. See smoke. That is bomb. We are not in city yet…
- ehh… ok… You know where the bomb went of? Are many people dead?
- I dont know… Kandaharis don’t care anymore. There is bombs and shooting every week in Kandahar. Nobody cares anymore!
Vi har akkurat blitt plukket opp på Kandahar International Airport av Safi, vår sjåfør for dagene i Kandahar. Fyren er et eneste stort smil, og bedyrer at det ikke er noen grunn til å være redd her i Kandahar.
Bilett i boks. Innenriksfly FTW
Jeg kjenner at jeg likevel er en smule urolig i det vi kjører nærmere den sorte røykskya.
Kandahar er Afghanistans nest største by, og er byen hvor Taliban hadde sitt utspring. Den er også en av de minst trygge storbyene i Afghanistan. Vi er her for å gjøre en sak i forbindelse med sikkerheten i byen og hva den fører til, og er heldigvis i så trygge hender som vi kan være.
Det er likevel noe veldig ubehagelig over Kandahar. Blikkene, stemningen, folkene. Vi gjør hvert stopp i byen så kort som mulig. Gjør verdens korteste stand-up, og skyter det vi klarer av gatelivet før hordene av mennesker som på sekunder stimer til blir for voldsomme, og vi må bevege oss videre.
Av sikkerhetsmessige grunner har vi valgt å bo hjemme hos de vi lager sak på. På gulvet i stua har vi fått utlevert hver vår madrass. Det er enkelt, men holder i lange baner. Fordelen er at vi slipper å forflytte oss unødig rundt i denne byen. En fantastisk gjestfrihet får vi også oppleve.
Old man in Kandahar
Kandahar Streetlife
Brønndusj i Kandahar
Burka i Kandahara
Eyes in the sky...
Kandahar er full av sykler og motorsykler
Kandahar streetlife
Amerikanerne flekser muskler... men de gjør ikke stort mer for lokalbefolkningen gitt...
Kandahar streetlife
Burkakledd dame sittende i veikanten
I utkanten av Kandahar
I utkanten av Kandahar
Innkvartering for natten
Et slags venterom for et ni timer forsinket fly. 25 dollar dagen.
Enda mer venting gitt... denne gangen på et ANP-checkpoint
Siden vi ikke har spist på 8 timer, gikk vi bananas i flyplassens noe begrensede kantineutvalg.
Sikkerhetsmannen tok fra meg monopoden min, og bar den stolt rundt som ei kølle. Jeg fikk den igjen i det vi landa i Kabul.
Jeg hadde glemt hvor digg Pop faktisk er.
Merkeligste fenomenet. Elvedelta møter ørken.
Da er det fly-time! Jeg sneik i innsjekkingskøa ved å gå med Gro i damekøa, brilliant taktikk.
Kandahar har vært en spesiell opplevelse. Jeg kjenner jeg ikke nødvendigvis trenger å dra tilbake dit i morgen...