Fin fin lesing fra Afghanistans naboland. Anbefales!

Mye av tiden min tid i Afghanistan tilbringes i høyre baksete på en IVECO. Man ser ikke stort framover, men har relativt god utsikt ut sidevinduet. Bildene her er et resultat av det som sikkert nærmer seg hundre timer på samme plass. Drive By Shooting i Afghanistan.

Veiene har en tendens til å være sykt humpete, og omgivelses paserer relativt kjapt, selv om man i snitt kanskje holder 20 km/t. Video ut sidevinduet blir så som så. Det går, men blir på ingen måte kunst eller veldig vakkert. Stillbilder er imidlertid lettere.

Det er utrolig interresant å se hvordan stemningen i de ulike byer reflekteres gjennom menneskene langs veien. Noen ganger føler man seg velkommen, andre ganger er stemningen svært svært dårlig.

Under finnes bilder av de utallige menneskene, stort sett barn, som har stimlet til langs veien når militærkollonen, opptil 2 km i utstrekning, passerer.

MRE, eller amerikansk feltrasjon, er noe som står høyt i kurs her borte blant norske soldater. Det eneste man får vite om innholdet er hva hovedretten i posen er for noe. Alt annet er opp til de som har satt sammen herligheten. Det er her MRE-karma kommer inn i bildet. Jeg har svært lite, eller ingen, MRE-karma. Pakken som er avbildet representerer en absolutt sjeldenhet da den inneholder M&M’s.

“Ni-en dette er Sierra. Ti bevæpnede pax på moped og ehhh… 15 på hest, kommer inn fra vest mot øst. Dette er trolig Arbaki”

Gjennom det lille jeg vet om Pashtunwali hadde jeg hørt om Arbakiene. Landsbyene og klanenes hærer eller politi. Ifølge Pashtunwali skal hver 40. mann i en klan stilles til disposisjon for byens Jirga, og danne Arbakien, som har som oppgave å beskytte klanens medlemmer mot fare og andre klaner.

Systemet med Arbakier og Jirgaer lever fremdeles i beste velgående blant Pashtunene i Afghanistan, og under angrepet de norske styrkene foretok mot landsbyen Kwaja Kinti, fikk jeg for første gang stifte bekjentskap med en høyst levende og stolt Arbaki.

Rett etter at meldingen på sambandet fra Sierra, som fritt oversatt til menneskespråk betyr noe sånn som at ti bevæpnede menn på moped og 15 på hest nærmer seg de norske styrkene fra vest, dukka de opp. Mopedene først, etterfulgt av rytterne.

Med AK-47 , PKM og RPG-våpen strappet over skulderen og på hestene, red de stoltere enn noen rytter jeg har sett inn blant de pansrede bilene til de norske og amerikanske styrkene.

De var kommet for å hjelpe i kampen mot Taliban.

Beboerne i Kwaja Kinti hadde stjålet to biler fra dem ved en tidligere anledning, og nå, når ISAF tilsynelatende hadde tenkt å jevne Kwaja Kinti med jorden, skulle de bidra med sitt.

Den delen av Arbakien som kom på mopeder dro inn mot byen og slo seg sammen med ANP og ANA i fotangrepet på byen. En av dem returnerte noen timer senere med fem skudd gjennom foten. Han ble fløyet til den norske basen i Maimana, og tatt hånd om av kirurger der.

Rytterne dro tilbake i samme rettning som de kom. Like stolte. Poserende for meg med kameraet mitt, der jeg hadde løpt ned i wadiet for å forevige dette merkelige øyeblikket.

Jeg får fortsatt frysninger på ryggen av tanken på hestene med de stolte eierne som klapprer forbi meg.

I mitt neste liv skal jeg være med i en Arbaki.

Det viste seg plutselig at sommeren 2010 skulle tilbringes til det fulle i Afghanistan. Som embedded med den norske ISAF-styrken er jeg nå altså tilbake i Meymaneh, for å gjøre ferdig min del av dokumentarserien vi jobber med for NRK Fakta. Det er på en litt bizzaro måte svært tilfredstillende å være tilbake her, og få gjort seg ferdig med det vi har startet på.

Konseptet embedded er i utganspunktet fasinerende. Den beste oversettelsen på norsk er nok “innrullert”, noe som i praksis vil si at man “blir en del av” den norske styrken. Jeg har min plass i et av kjøretøyene, spiser, sover og reiser rundt med de soldatene jeg følger. For en sivilist er det svært mange nye og spennende sider med denne jobben. Bare det å få sett Nord-afghanistan på så nært hold er få forunt. Fattigdommen, det svært lave utviklingsnivået, kulturen, folkene, klærne, frytkten, ungene, luktene, støvet, varmen, dromedarene, krigen… det fortsetter i det uendelige.

At man i samme situasjon faktisk også beveger seg rundt med en moderne hær, med alt det som det medfører, gjørt at det kjapt kan bli litt overload med inntrykk. Etter noen uker har jeg begynt å komme meg inn i den militære lingoen, kjenne navnet på mange av folkene i kompaniet, skjønner hvorfor vi manøvrerer som vi gjør, hvem som bestemmer hva og hvordan moderne krigføring henger sammen. Læringskurven har vært noe bratt.

At vi, rent folkerettsmessig ikke er i krig, kan sikkertg godt stemme. Rent praktisk her nede er vi vi krig. Veldig i krig.

For det må sies å være akkurat det. En god reise. Charterfly. Grei mat. Ok plass. God musikk på øret og ei veldig god bok.

Jeg fulgte rådet fra TV2′s omreisende onkel Mac og løp å kjøpte Fredrik Barths “Afghanistan og Taliban”

En svært kort (96 sider) bok, men akk så ufattelig bra. Kort. Konsis. Ekstremt informerende.

Det er til en forandring en lettelse å lese en sosialantropologs tanker og tilnærminger til Afghanistan.

Smart fyr denne Barth! Anbefales som den perfekte Afganistan-for-Dummies boka for deg som har et ønske om å forstå framfor å fordømme.

Klappet og klar for avreise tilbake til Afghanistan. Laaaangt innenfor vektlimiten….

Her blir det nok one-vision skal du se…

Jeg har besøk av familien Wicks Arnesen. Kaspersen har fått hatt fra Afghanistan, og er godt fornøyd med det!

På besøk hos denne veldig nye microfamilien.

Grattis til Ane og Ørnulf!

Slottsfjell! Stas! Band of Skulls & Belle & Sebastian!

Denne gjengen ble scrambla for ettermiddagstur rundt Sognsvann. Fin fint ble det…

Hr Refsnes og jeg har fått audiens i båten til Ørnen. Det resulterte i en fantastisk aften med Wakesurf på Oslofjorden. Sweet. 

Vi smiler da vi har hatt en bra session i bølgene…. på utsiden av bildet brenner imidlertid beina våre grunnet nærkontakt med en million brennmaneter.

Da lakker det og lir mot slutten av runde en her nede i Afghanistan. Tre uker med opptak er unnagjort, og på mandag setter vi kursen mot Norge, via Mazar-e Sharif. Tre fantastiske uker på tur med Task Uniten til de norske styrkene i Meymaneh, skal til syvende og sist ende opp som en dokumentar på NRK.

Det er rett og slett fantastisk å være tilbake i Afghanistan, selv om rammene rundt dette besøket er litt anderledes enn turen til Herat i September 2009. Det er fortsatt som å reise flere hundre år tilbake i tid. Folkene, naturen, kulturen og de syke forskjellene fra hjemme, gjør at dette må være det merkeligste landet man kan besøke i 2010.

Jeg har vært så heldig å kommet meg mye rundt i Faryab provinsen. Sett utrolig mye rart, og opplevd de rareste situasjoner. Den eneste gangen jeg har hatt æren av å være vettskremt denne gangen, var da vi på død og liv skulle snirkle oss langs en fjellvei hvor IVECO’en akkurat fikk plass, og det gikk stupbratt ned på den ene siden. Med vissheten om at disse veiene ikke akkurat er konsturert for kjøretøyer på åtte tonn, og at de strengt tatt er bygd av et folkeslag som ikke nødvendigvis er like nøye med veiskuldre som vestens veiarbeidere.

Dillemmaet ble utrolig nok om jeg skulle fortsette å være strappet fast i sekspunks-selen, eller holde en hånd på dørhåndtaket å rive dette opp hvis uhellet skulle være ute. Jeg klarte aldri å bestemme meg.

Her er noen schnæppshots fra den første tiden i Afghanistan.