happygolucky.no

EXIT Afghanistan er endelig klar for TV. Etter måneder i Afghanistan og enda flere måneder i etterarbeid, har det blitt en fire-episoders dokumentarserie om livet i Faryab før, under og etter det norske militære nærværet.

Premiere blir på NRK1 Onsdag 15. mai klokken 21:40. Fram til da kan du se en smakebit i disse to promoene.

Qeysar distrikt, Faryab

Tilbake i Kongeriket etter 5 uker sammen med ISAF og deretter ANA i Meymaneh. En utrolig opplevelse. Her er noen bilder fra to uker sammen med den ANA….

Qeysar distrikt, Faryab En ANP-CP i Almar Distrikt Den ultimate Afghanistan-klishé Vår følgesvenn fra ANA gjennom 14 dager Qeysar distrikt, Faryab Qeysar distrikt, Faryab Afghanistans framtid… Stolte gutter i ANA Så kom regnet til Faryab i 2012 også… På vei til utposten Jaka Pista i Qeysar distrikt. Eskortert av ANA. På vei til utposten Jaka Pista i Qeysar distrikt. Eskortert av ANA. På vei til utposten Jaka Pista i Qeysar distrikt. Eskortert av ANA. Solnedgang over Meymaneh

Jente i Meymaneh.

Da er jeg vel tilbake i Kongeriket etter tre uker på tur i Afghanistan. Tiden har gått med til å gjøre opptak til en ny dokumentarserie som kommer på NRK til våren.

Her er noen bilder…

Burkakledd kvinne i Meymanehs gater. En mann rusler gatelangs i Meymaneh Afghan poster-boy numero uno. Over hele Afghanistan kan man se bilder av Lion of Panjshir, Ahmad Shah Massoud. Afghan poster-boy numero uno. Over hele Afghanistan kan man se bilder av Lion of Panjshir, Ahmad Shah Massoud. Mopeder og sykler med lasteplan er en svært populær måte å frakte varer og mennesker rundt på i Meymaneh. Rickshaw i Meymaneh. Bilde av de tre store Nordalianse-lederne langs Hw1 utenfor Meymaneh. Ball! Ball! Ball! ISAF gjorde en eller annen gang i tiden kunsstykket å dele ut baller til barna i Faryab. Siden den gang har alle barn vist fram hendene og signalisert at de gjerne vil ha en ball… Teppevasking på gata i Meymaneh. Ball! Ball! Ball! ISAF gjorde en eller annen gang i tiden kunsstykket å dele ut baller til barna i Faryab. Siden den gang har alle barn vist fram hendene og signalisert at de gjerne vil ha en ball… Elv utenfor Meymaneh. En gutt bader i en elv i et dalføre like utenfor Meymaneh Vasking av tepper i en elv utenfor Meymaneh. Burkakledd kvinne i Meymaneh. En mann frakter varer pakket i de karateristiske gule plastkannene på esler utenfor Meymaneh. En gruppe mennesker frakter varer med trillebår på landsbygda utenfor Meymaneh. Landsbygda utenfor Meymaneh Mursteinsfabrikk i nærheten av Meymaneh

Noe av det overlegent vakreste jeg har sett på det jeg kan huske….

Da var det jaggu over for denne gang også… Siste dag i Kabul ble den roligste, med live-sendinger i radio og TV.

Det har vært litt av en tur. Jeg har sett steder av Afghanistan jeg strengt tatt aldri trodde jeg skulle se, møtt folk som enten du liker det eller ikke brenner seg fast og fått et skikkelig innblikk i det sivilie Afghanistan.

Det har rett og slett vært nok et lite eventyr.

Afghanistan slutter aldri å fascinere, irritere, imponere og sjokkere. Neste stopp er Istanbul der vi desverre må tilbringe en ettermiddag og natt da det ikke går flusst av fly fra Kabul…

15 mil øst for Kabul ligger byen Jalalabad. Jalalabad er den største byen i det urolige Øst-afghanistan, og består hovedsakelig av Pashtunere.

Vi hadde et par intervjuavtaler i byen, og tok derfor kjøreturen fra Kabul gjennom det spektakulære Surobi-passet, og fulgte Kabul-elven ned til Jalalabad. Veien fra Kabul til Jalalalbad er for øyeblikket relativt trygg, og det er små politi-checkpoint med jevne mellomrom langs hele veistrekkingen.

Øst-Afghanistan er likevel ikke verdens tryggeste sted, noe som førte til at to av fikserne vi har hatt denne uka psyka ut. Vår nye fikser Fahim, som selv er pashtuner, mente at det burde gå bra, selv om han også konstant babla om at Taliban når som helst kunne angripe. Gutta var nok en smule edgy, og for å ikke bidra til hjerteinnfarkt hos de to, fulgte vi rådet om å “dress-down” eller “dress-up”. Alt etter som hvordan man ser det.

Jeg gikk derfor til innkjøp av en tradisjonell Afghansk drakt. Ikke at jeg akkurat blendet inn av den grunn, og ble tatt for å være Afghaner, men det funket faktisk overraskende bra, i kraft av at folk ikke ved første øyekast så at jeg ikke helt hørte hjemme her.

Vi har med andre ord vært så langt under radaren som overhode mulig de siste to dagene. Det har også innbefattet, sånn helt uten av vi var informert, et bytte av bil. Fra å dundre rundt i en Toyota Landcruiser i Kabul, har vi nå kjørt rundt i en svært så sliten Toyota Corolla. Ulempen er selvdagt at du går din sikre død i møte, selv ved kollisjon med en trehjulasykkel.

Og muligheten for å dø i en bilulykke er absolutt til stede her nede. I de 6 timene vi kjørte fram og tilbake til Jalalabad, så vi 4 ulykker, hvorav en av dem innebar et barn som mest sannsynlig døde etter møte med en minibuss.

Det kjøres forbi i svinger, det er av og til fire biler i bredden, og det er nesten front-til-front i hver sving. Jeg har sett mye rar kjøring rundt omkring i verden, men ingen kommer nære Afghanistan. Rett og slett jævlig skummelt.

Gro satte på musikk og lukka øynene, jeg satt i helspenn i seks timer til ende….

Live i Dagsrevyen. BGAN og Livewire sørger for at vi går klokkerent hjem til moderlandet…

- We are not in city yet! You see smoke from bomb?! That is city!

- Hæææ… From bomb??!!

- Yes. See smoke. That is bomb. We are not in city yet…

- ehh… ok… You know where the bomb went of? Are many people dead?

- I dont know… Kandaharis don’t care anymore. There is bombs and shooting every week in Kandahar. Nobody cares anymore!

Vi har akkurat blitt plukket opp på Kandahar International Airport av Safi, vår sjåfør for dagene i Kandahar. Fyren er et eneste stort smil, og bedyrer at det ikke er noen grunn til å være redd her i Kandahar.

Jeg kjenner at jeg likevel er en smule urolig i det vi kjører nærmere den sorte røykskya.

Kandahar er Afghanistans nest største by, og er byen hvor Taliban hadde sitt utspring. Den er også en av de minst trygge storbyene i Afghanistan. Vi er her for å gjøre en sak i forbindelse med sikkerheten i byen og hva den fører til, og er heldigvis i så trygge hender som vi kan være.

Det er likevel noe veldig ubehagelig over Kandahar. Blikkene, stemningen, folkene. Vi gjør hvert stopp i byen så kort som mulig. Gjør verdens korteste stand-up, og skyter det vi klarer av gatelivet før hordene av mennesker som på sekunder stimer til blir for voldsomme, og vi må bevege oss videre.

Av sikkerhetsmessige grunner har vi valgt å bo hjemme hos de vi lager sak på. På gulvet i stua har vi fått utlevert hver vår madrass. Det er enkelt, men holder i lange baner. Fordelen er at vi slipper å forflytte oss unødig rundt i denne byen. En fantastisk gjestfrihet får vi også oppleve.

Kandahar har vært en spesiell opplevelse. Jeg kjenner jeg ikke nødvendigvis trenger å dra tilbake dit i morgen...

Da er vi i boks med første sak herfra. Et besøk hos en familie i Kabul, med ei spesiell datter i familien. Dagene går med på å klippe og publisere de opptakene vi har gjort til nå, samt å planlegge neste ukes utflukter.

Her kan du høre saken som gikk i “Verden på Lørdag”:

AFGHANSK BARNESTJERNE by Anarkistix

Vel framme i Kabul. So far, so good.

Hotellet har valgt å også ha telefon på do, noe jeg alltid finner betryggende.

Foreløpig venter vi på sjåfør og fixer, som naturligvis opererer etter Afghansk tid og kommunikasjonsvilje.

Jeg har benyttet anledningen til å få i meg en bedre lunch Slettes ikke verst

Bergens Tidene har i dag en fin sak om problematikken rundt Arbakier i Afghanistan. Lokale militser som ofte, ut av det blå, dukker opp på slagmarken for å bidra med sitt.

BT har fått bruke noen av mine bilder i saken, og har også sitert meg fra HappyGoLucky. Det har nok ikke skjedd før i historien, og er rett og slett litt morsomt.

I BT’s artikkel ser det jaggu ut til at utenriksminister Gahr Støre har evnen til å endre sine uttalelser etter å ha innhentet informasjon hos bedre vitende i egne rekker. En øvelse Kongerikets forsvarsminister desverre ikke ser ut til å beherske like godt.

Les artikkelen på BT.no

Les om mitt “Møte med en Arbaki”.

…must come to an end.

Nå var det for min del Afghanistan-oppholdets tur.

Tolv uker her nede har det blitt. Tolv uker i ulike leire, på ulike kjøretøy, i skyttergravene, på tur med en mengde forskjellige mennesker, endeløse diskusjoner om krigerkultur, ukultur, stolthet, ærekjærhet, drap, nerver og ikke minst om Afghanistans framtid.

Jeg har vel i praksis levd og pustet Afghanistan de siste fem månedene. Etter beste evne forsøkt å suge til meg det som finnes av kunnskap om dette magiske landet og krigen som herjer.

Konflikten. Kulturen. Folkene. Skikkene. Tradisjonene. Spørsmål rundt ISAF’s nærvær. Krigen! Folkegruppene. Hva bør gjøres? Hva bør ikke gjøres? Går det riktig vei for Afghanistan?

Spørsmålene er mange og det blir stadig fler av dem jo lengre man er her nede. De gode svarene er det dessvere lengre i mellom….

Målet med jobben har vært å gi et så ærlig og åpent bilde av hva det norske forsvaret gjør her nede. Hvem er soldatene vi sender? Hvordan tenker de? Hva gjør dem glade? Hva gjør dem sinna og demotiverte? Hvordan føles det å sitte i en stridsvogn på vei ut på slagmarken? Eller å ligge i skyttergravene sammen med et kompani av unge gutter fra den Afghanske hæren? Er krig idyllisk, romantisk og virkelig bedre enn sex?

Resultatet blir etter hvert en dokumentarserie på NRK1. Sendestart er våren 2011. Nå når jeg sitter på siste kvelden her i Camp Maimana føler jeg at jobben min er gjort. Noe skulle absolutt vært gjort anderledes. På andre områder synes jeg vi har vi truffet spikeren på hodet. Jeg kunne hatt mer flaks, og definitivt mer uflaks.

Ti fingre og ti tær. Bank i bordet.

Better safe than sorry

Rundene innad i NRK har vært mange. Endeløse sikkerhetdiskusjoner med ledelsen i NRK Fakta. Innerst inne synes jeg det er veldig bra med en ledelse som oppriktig bryr seg. Stiller spørsmål og krav.

Når diskusjonen pågår på n’te timen oppleves det likevel til tider som en overbeskyttende far som vil nekte deg å være ute etter klokken elleve på kvelden….

Afghanistan er ikke ufarlig. Langt der ifra. Diskusjonen rundt risiko er interessant og viktig. Men umulig å konkludere. Den lar seg ikke materialisere.

Når blir farlig for farlig? Hva er maks tolererte risiko? Hvem skal avgjøre når det blir for farlig når du står der med sand under beina? I bunn og grunn koker det ned til meg og mine beslutninger og valg.

Faktor X i ligninga er uansett så stor at verste tenkelig utfall er katastrofalt. Det vet alle som ruller rundt på veiene her nede. Alle som lader riflene sine i det de kjører ut porten. Jeg har også visst det. Til syvende og sist har jeg hatt tilnærmet frie tøyler, både fra NRK og ikke minst fra Forsvaret.

Er du ikke redd?

Spørsmålet alle som surrer rundt i Afghanistan sikkert har fått en million ganger. Ved et par anledninger har jeg vært redd. Som ved angrepet på byen Kwaja Kinti. Når soldatene rundt deg spenner på seg sekspunktselen, som de fleste av dem sjelden bruker. Fester på hjelm og splintsikre solbriller inne i bilen, til tross for at klokken er 0400 og det såvidt er grålysningen ute. På vei inn i hjertet av IED-land.

Fra baksetet på en IVECO ser man ikke stort. Det er vanskelig å vite hvor i kolonnen man faktisk er, og hadde det ikke vært for radiokommunikasjonen hadde jeg ikke hatt anelse hvor eller hvilket nummer i rekken vi var.

Først i kolonnen ruller en amerikansk minerulle fulgt av fire stormpanservogner. Vi kommer rett bak som kjøretøy nummer seks. Nummeret spiller strengt tatt ingen rolle. Noen centimeter til siden for de andre hjulsporene og det er du som trekker det korteste strået. Innerst inne vet du likevel at verken briller, hjelm eller seler hjelper når det først smeller. Da er blir det svart. Forsvarets IVECO’er tåler ikke 50kg sprengstoff. Langt mindre 100.

Det er enklest for folk å fordømme Afghanistan. Fordømme Taliban. Fordømme de norske styrkene. Fordømme ISAF’s forsøk. Fordømme hele hopprennet Afghanistan.

Gjennom 12 uker i landet har forsøkene på å forstå istedet for å fordømme vært mange. Noen ganger går det greit, andre ganger er det helt umulig… Det er noe av det som gjør Afghanistan til verdens mest spennende land for meg!

Dreams do come true!

På gjensyn Afghanistan… vi møtes nok igjen

En haiketur med NAD‘en fra Maimana til Mazar-e Sharif satte et perfekt punktum for mitt Afghanistanopphold. Tidvis svært lavt…. Konstant svært gøy!

Siden jeg driver å jobber i litt spesielle omgivelser for tiden, ville gjerne Banden på NRK P3 ha en prat om livet, Afghanistan, havet, døden og alt annet. Slik blir det altså radio av.

Jeg gjester Banden på P3 by Anarkistix

(Modern: Denne er også til deg, i og med at du klarte å glemme at sønnen din skulle opptre på radio… )

Det begynner på bli en stund siden jeg kom meg hjem til gamlelandet. Hjem til gode, trygge og litt kalde høstnorge. Etter seks uker på tur med Task Uniten i den norske styrken i Maimana, den såkalte PRT15, var det deilig å komme seg hjem også.

Det har vært seks svært så interessante uker. Som vanlig har ikke ting blitt helt som man kanskje trodde på forhånd, men det er noe av det som er spennende med å få jobbe på dokumentarprosjekter av denne størrelsesorden. Veien blir litt til mens man går.

Det har blitt mange netter på feltseng under åpen himmel i Afganistans Faryab-provins denne gangen også. Et par nære møter med krigen, men først og fremst et fantastisk innblikk og møte med det norske forsvaret og folka som jobber der. Når man følger folk så tett som jeg nå har gjort gjennom tilsammen ni uker, blir man godt kjent med folk.

For meg handler det å være embedded om å bli godt nok kjent med folk til at de stoler på meg, og til at jeg stoler på dem. Nok kompis til at man kan skildre et riktig bilde av virkeligheten de opplever, samtidig som man har nok distanse til at man fortsatt er istand til å utføre jobben som journalist. Det er en fin, men langt fra umulig balansegang.

Det er mye og mangt som kan sies om det å være “tatt inn under forsvarets vinger” i en såkalt “embedded” rolle. For meg har det i all hovedsak vært en positiv opplevelse så langt. Det har vært svært lærerikt og samtidig utfordrende på mange plan. Ved å ta rollen som embedded tar man et valg. Et valg om ståsted. Et valg om hvem man følger, og hvilke historier man er istand til å fortelle. Sikkerhetssituasjonen, eller krigen om du vil, i Afghanistan, gjør det dessverre vanskelig å skildre livet på den andre siden av fronten uten at risikoen blir uakseptabelt høy. Det har vi mange og nære eksempler på.

Jeg har vært både redd, smørblid, irritert, lei, henrykt og sykt gira. Å som sivilist få muligheten til å se både hvordan en moderne hær fungerer, tenker og jobber, og hvordan forholdene i nord-Afghanistan faktisk er, er svært få forunt. I ni uker har hvert skritt jeg har tatt vært nytt.

Mye har vært nytt og noe uvant. Alt fra å slå opp ei feltseng, spise MRE, innse at det er  våpen, granater og tanks rundt deg og å sitte timesvis bare å vente. Ikke minst er det slitsomt å konstant ruller rundt på veier med høy IED‘er trussel. Å være steder hvor man har muligheten for å bli beskutt og å faktisk være sammen med mennesker som skyter tilbake for å drepe, er også noe det tar tid å bli vant til.

Forvirringen når man våkner av bombekastere midt på natten, bare for å bli beroliget av at det er “the good guys” som skyter. Utgående! For å ikke snakke om øvelsen det er å forsøke å finne ut hvem denne “Charlie 9.1″, “8.1 Actual” og “Sierra” på sambandet er i det virkelige liv.

Spennende, nytt og fryktelig givende.

Task Unit 4.1, som jeg har fulgt, er ferdige i Afghanistan for denne gang. Noen er ferdige i forsvaret for godt, andre er allerede tilbake på Rena for videre trening, mens atter andre har valgt å forlenge oppholdet og ta ytterligere tre måneder på direkten i Afghanistan.

Om et par uker pakker jeg nok en gang sekken og setter kursen mot Faryab.

Tredje, og for meg siste del av jobben gjenstår.