happygolucky.no

Norske soldater i Faryab provinsen, Afghanistan. Foto: Marius Arnesen / NRK (C) 2010

Det viste seg plutselig at sommeren 2010 skulle tilbringes til det fulle i Afghanistan. Som embedded med den norske ISAF-styrken er jeg nå altså tilbake i Meymaneh, for å gjøre ferdig min del av dokumentarserien vi jobber med for NRK Fakta. Det er på en litt bizzaro måte svært tilfredstillende å være tilbake her, og få gjort seg ferdig med det vi har startet på.

Konseptet embedded er i utganspunktet fasinerende. Den beste oversettelsen på norsk er nok “innrullert”, noe som i praksis vil si at man “blir en del av” den norske styrken. Jeg har min plass i et av kjøretøyene, spiser, sover og reiser rundt med de soldatene jeg følger. For en sivilist er det svært mange nye og spennende sider med denne jobben. Bare det å få sett Nord-afghanistan på så nært hold er få forunt. Fattigdommen, det svært lave utviklingsnivået, kulturen, folkene, klærne, frytkten, ungene, luktene, støvet, varmen, dromedarene, krigen… det fortsetter i det uendelige.

At man i samme situasjon faktisk også beveger seg rundt med en moderne hær, med alt det som det medfører, gjørt at det kjapt kan bli litt overload med inntrykk. Etter noen uker har jeg begynt å komme meg inn i den militære lingoen, kjenne navnet på mange av folkene i kompaniet, skjønner hvorfor vi manøvrerer som vi gjør, hvem som bestemmer hva og hvordan moderne krigføring henger sammen. Læringskurven har vært noe bratt.

At vi, rent folkerettsmessig ikke er i krig, kan sikkertg godt stemme. Rent praktisk her nede er vi vi krig. Veldig i krig.

En norsk CV-90 i Faryab provinsen, Afghanistan. Foto: Marius Arnesen / NRK (C) 2010

ISAF soldat på patrulje i Faryab provinsen, Afghanistan. Foto: Marius Arnesen / NRK (C) 2010

CV-90 i støvet, Faryab provinsen, Afghanistan. Foto: Marius Arnesen / NRK (C) 2010

Barn ved veien, Faryab provinsen, Afghanistan. Foto: Marius Arnesen / NRK (C) 2010

Bønder på esler i Faryab distriktet, Afghanistan. Foto: Marius Arnesen / NRK (C) 2010

Mann til hest i Faryab distriktet, Afghanistan. Foto: Marius Arnesen / NRK (C) 2010

Kvinner ikled Burqa på vei gjennom en åker, Faryab distriktet, Afghanistan. Foto: Marius Arnesen / NRK (C) 2010

Gjeter med saueflokken, Faryab distriktet, Afghanistan. Foto: Marius Arnesen / NRK (C) 2010

Gjeter med saueflokken, Faryab distriktet, Afghanistan. Foto: Marius Arnesen / NRK (C) 2010

Faryab distriktet, Afghanistan.Foto: Marius Arnesen / NRK (C) 2010

Helikopter over Camp Nidaros, Mazar-e Sharif, Afghanistan

Da lakker det og lir mot slutten av runde en her nede i Afghanistan. Tre uker med opptak er unnagjort, og på mandag setter vi kursen mot Norge, via Mazar-e Sharif. Tre fantastiske uker på tur med Task Uniten til de norske styrkene i Meymaneh, skal til syvende og sist ende opp som en dokumentar på NRK.

Det er rett og slett fantastisk å være tilbake i Afghanistan, selv om rammene rundt dette besøket er litt anderledes enn turen til Herat i September 2009. Det er fortsatt som å reise flere hundre år tilbake i tid. Folkene, naturen, kulturen og de syke forskjellene fra hjemme, gjør at dette må være det merkeligste landet man kan besøke i 2010.

Mini-karavane - Faryab, Afghanistan

Jeg har vært så heldig å kommet meg mye rundt i Faryab provinsen. Sett utrolig mye rart, og opplevd de rareste situasjoner. Den eneste gangen jeg har hatt æren av å være vettskremt denne gangen, var da vi på død og liv skulle snirkle oss langs en fjellvei hvor IVECO’en akkurat fikk plass, og det gikk stupbratt ned på den ene siden. Med vissheten om at disse veiene ikke akkurat er konsturert for kjøretøyer på åtte tonn, og at de strengt tatt er bygd av et folkeslag som ikke nødvendigvis er like nøye med veiskuldre som vestens veiarbeidere.

Fjellveier. Sjelden har jeg vært så redd som langs denne her...

Dillemmaet ble utrolig nok om jeg skulle fortsette å være strappet fast i sekspunks-selen, eller holde en hånd på dørhåndtaket å rive dette opp hvis uhellet skulle være ute. Jeg klarte aldri å bestemme meg.

Her er noen schnæppshots fra den første tiden i Afghanistan.

Klar til tjeneste for Kongelig Norsk Rikskringkasting

CV90 Stormpanservogn

Klargjøring av utstyr

På plass i IVECO'en

Ørkenland - Faryab, Afghanistan

KTS - Klar Til Strid

Solnedgang - Faryab, Afghanistan

Nok en amerikansk energibar fra MRE'en.

På toppen av en svært bratt rygg. Utrolig hva en CV-90 og IVECO klarer å forsere.

Innholdet i en Amerikansk MRE. Fett och socker!

Amerikansk MRE. Består stort sett av sukker og fett, i forskjellige kombinasjoner...

Garantert det mest utbredte kjøretøyet i Afghanistan

Tyggis med koffein. En vinner blandt soldatene. Smaker helvete!

Burka og piggtråd - Meymaneh, Afghanistan

Horder av barn dukker opp langs veien når kollonen med militære kjøretøyer snirkler seg forbi.

Et medlem av Afghan National Army med AK-47

Et medlem av Afghan National Army med AK-47

Et medlem av Afghan National Army med RPG

Et medlem av Afghan National Army

Lunch! Etter å nesten ha rukket å spise meg lei på Felt Rasjon (FR), har vi nåt fått noe nytt. Åpne spis! (eller noe sånt)

Fantastisk landskap, Pashtun Koth, Afghanistan

Skuelystne barn

Et stolt, men litt skeptisk, medlem av Afghan National Police

Afghan National Army

Ikke spesielt god plass i baksetet på en IVECO. Ikke ser man stort annet enn sidevinduet heller

Garantert det (nest) mest utbredte kjøretøyet i Afghanistan

In the shadows

Happy camper bak i luka på en CV-90 Stormpanservogn

Har skrudd sammen tre Flickr-Set fra ferden gjennom sentral-Asia. Bildene finnes som rene Flickr-Set, Slideshow og som blåkopi av “Boston.com”-bildevisning.

Afghanistan

• Afghanistan- Flickr-set
• “Boston-dot-com-wannabe-gallery”
• Slideshow

Iran

• Iran- Flickr-set
• “Boston-dot-com-wannabe-gallery”
• Slideshow

Turkmenistan

• Turkmenistan-Flickr-set
• “Boston-dot-com-wannabe-gallery”
• Slideshow

The Blue Mosque - Istanbul, Turkey

Det har vært tre uker utenom det vanlige. Tre uker på reise gjennom tre svært forskjellige land. Det kjennes ut som om det er månedsvis siden jeg forlot Kongeriket faktisk, og kanskje enda lengre siden jeg var i Afghanistan og Turkmenistan. Skremmende hvor mange inntrykk man klarer å utsette seg selv for på tre uker hvis man virkelig prøver.

Flere hundre mil er tilbrakt i bil og buss. Det kjennes ut som om vi har traska like langt blandt moskeer, gamlebyer og fantastiske mennesker. Ti sider i passet mitt er dekorert med alskens visum og stempel. 4000 kroner har visumherligheten kosta. Kun ved den Iranske ambasaden i Oslo måtte vi ut med penger under bordet. Fishy greier.

Vi har drukket litervis med te, spist formkake i alle mulige varianter og klart å gå lei av kylling og ris bortimot like mange ganger som vi har spist det.

The Grand Bazar - Istanbul, Turkey

Avsluttningen i Istanbull har vært veldig behagelig. Masse turister. Mat man kjenner igjen, og ei god og myk hotellseng. Surrende rundt i attraksjonene som ligger som perler på en snor her, rusling i den store bazaren og espressodrikking på café. Klarte å treffe på ti stykk fra NRK som var her på kurs også. Hyggelig.

Easy living.

I natt begir jeg meg hjemover. Det blir godt å komme seg hjem, men det tar vel ikke veldig lang tid før jeg savner å være på tur…

Her er noen schnaps fra de siste dager i Istanbul:

Da er vi trygt ute av Afghanistan. Crazy biltur som vanlig fra Herat tilbake til Mashad. Nå driver vi å ratter på for å komme oss til Turkmenistan i morgen tidlig…

Iranerne har jo føkka opp igjen og kun gitt oss single entry visa, så nå er det på den igjen med visahelvete. Dette har vært syke syke dager, som jeg aldri kommer til å glemme… For et land. For et folk.

Carpet sales man, Herat, Afghanistan

Siste dag her i Herat starta med et besøk til en moskee og Ismail Kahns sønns Mausoleum. Kahn, også kjent som “The Lion Of Herat”, var en svært sentral Mujahideen-kommandør under krigen mot Russerne.

Deretter ble det en tur på museum. Nærmere bestemt Herat Military Museum. Tanks, jagerfly, helikoptre, geværer og annet militært utstyr preger museet som hyller Mujahideen-heltene etter beste evne.

En egen panoramautstilling viser hvordan Kahn startet opprøret mot Sovjeterne i Herat og hvordan de ble jaget på dør flere år senere. Ganske imponerende greier egentlig, med svært realistiske malerier og dukker. Lignet i grunnet ganske mye på Fredsmuseet i Hiroshima.

Lunch på “1001 Natt” som vanlig, for så å rusle en tur i Herats gamleby og virkelig kjenne byen på kroppen. Utrolig “slitsomt”, spennende, skummelt og fryktelig hyggelig. Alt på en og samme gang.

Ny dag, nye muligheter!

Dag 2 av eventyret i Afghanistan har starta, nesten som vanlig, med en tur til det Iranske konsulatet. Begynner å bli rutine dette her… Etter at Gunnar nok en gang hadde krangla seg fram i køen og presentert “problemet”, ble vi geleidet inn på et kontor.

Der fulgte det en herlig seanse med separate avhør av oss, da de hadde litt vanskelig for å tro av vi vel kun var her som turister (Les: Spioner) Deretter bar det avsted til helsesjekk, og betaling av 50 Euro for visum i en lokal bank.

Ting tok sin tid, men det positive er at det ser ut som om vi får visum tilbake til Iran i morgen ettermiddag… DET hadde vært stas det

"1001 Natt", Herat, Afghanistan

Mat er faktisk et aldri så lite problem her i Herat. Middag og frokost må spise på “Five Star Hotel”, bedre kjent som “Five Star Fortress”, lunch har vært en utfordring. Enten så er det “too dangerous” eller så er det “to dirty”, jeg mistenker at våre guider har rett så vi har endt opp med lunch på “1001 Natt”, en restaurant hvor det vissnok kun er “businessmen, smugglers and goverment” som spiser. Og oss da…

Mussalla Complex & Minarets

Mussala Complex, Herat, Afghanistan

Noe av det som rent visuelt preger Herat mest er “Mussalla Complex and Minarets”. Kun fem av 20 minareter står igjen, samt Gowhar Shad mausoleum. Underjordiske ganger strekker seg herfra og bort til Herat Citadel, og ble hyppig brukt av Mujahedin under krigen mot Sovjetunionen. Dette er nok ikke det mest imponerende bygget i Herat, men omfanget av de fem gjenværende pilarene vitner om et sykt sykt byggverk.

Gowhar Shads Mausoleum

Herat Citadel

“Herat Citadel” er under kraftig restaurering. Bygget ble i utgangspunktet brukt som fengsel og politistasjon, men skal etter restaureringen bli Herat Museum. Det er veldig merkelig å surre rundt som vestlig her nede. Et smil, et “Salam” og en hånd til hjeret og de fleste dører åpner seg med et vennlig smil tilbake.

Herat Citadel, Afghanistan

Begge sjåførene våre er imidlertid ikke så glade for å være for lenge på en plass og vi skuffes til stadighet inn og ut av bilen og kjøres videre. Absolutt best trives de innendørs og aller helst i en moske…

Masjid-e Jami (Fredagsmoskeen)

Friday Mosque, Herat, Afghanistan

Fredagsmoskeen i Herat er over 800 år gammel og et imponerende byggverk. Etter en rusletur inn på området ble vi invitert inn på bakrommet for å se hvordan de lager keramikk-fliser til det noe omstendige restaureringsarbeidet som foregår. Vi fikk også med oss en bit flis hver av det over 100år gamle taket, og jeg er strengt tatt litt usikker på om det er lov til å dra med seg noe som strengt tatt kunne stått på UNESCOs verdensarvliste.

Moskeen er Afghanistans fineste Islamske byggverk, og en av de størrste i sentralasia. Imponerende greier, og som vanlig er det skokkevis med nyskjerrige folk som stimler rundt oss og lurer på hvem vi er og hva vi driver på med. Vi er imidlertid alltid veldig “Welcome to Herat. How do you like Afghanistan”

Afghanistan er både himmel og helvet når det kommer til bilder. Det er så jævlig mye å ta bilder av her at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne, eller slutte for den del. Alt er et motiv, og samme hvor jeg snur hodet, har jeg lyst til å fotografere… Jeg går rett og slett nesten i fotolås…

Det var vel egentlig aldri helt sikkert om vi skulle stikke hodet innom her i det hele tatt. Men når vi nå først hadde fått visum i passene våre, visste vi vel egentlig hvordan det måtte gå…

Jeg var imidlertid veldig usikker på hvordan forholdene egentlig var her inne, da det er svært vanskelig å få ut sikker informasjon. Sikkerhetsituasjonen endrer seg også raskt så det er en viss risiko knyttet til en tur inn uansett.

Herat var målet for turen og ligger ca to timers kjøring fra den Iranske grensen.

På vei ut av flyet traff vi tilfeldigvis Nasir som også skulle til Herat. Nasir har bodd halvet livet i Nederland og skulle hjem på ferie for å feire bryllupet til sin bror. Han kunne fortelle at det vel ikke var sikkert som i banken å reise til Herat, men at selve byen Herat i afghansk målestokk er relativt trygg. Besluttningen om å faktisk reise satt likevel fornuftig (evt ufornuftig) langt inne.

Når vi kunne sitte på til en sjåfør som Nasirs far hadde orga fra Mashad (Iran) til den Afghanske grensa, og at de derfra kunne hjelpe oss med å fixe taxi videre, var besluttningen tatt. Afghanistan it is.

I krig… med oss…

Alt tar jo som kjent litt lengre tid enn planlagt her nede men etter tre timer med nerver i helspenn, dels på grunn av den vanvittige kjøringen, og dels på grunn av at vi faktisk skulle besøke et land i krig… med oss, nådde vi den Afghanske grensa.

Langt i fra den verste grenseovergange jeg har vært med på, men likevel såpass tungrodd at det tar et par time å tråkle seg igjennom.

Vel framme gikk det jo som det måtte gå. Nasirs far dukka opp, og det var ikke snakk om at vi skulle kjøre noe taxi til Herat. Ikke var det trygt, og nå hadde da de en bil på plass som også kunne kjøre oss. Det faktum at vi var seks personer som måtte stables inn var ikke noe hinder, og far og sønn pressa seg inn forsetet, mens tre bleike snørvalper fra Kongeriket Norge satt relativt behagelig i baksetet. Gjestfrihet betyr noe annet her, enn hjemme i Kongeriket.

- No speak inglish. Police not safe, lyder det stadig fra Nasirs far når vi stopper for å fylle bensin eller stopper av en annen årsak. Politiet er gjennomkorrupte og enkelte av dem har kontakt med lokale bander som mer enn gjerne bortfører en europeer eller tre.

Five Star Hotel Herat

Lang story kort: Lonely Planets førstevalg av hotel var nedlagt, nummer to og tre var så shabby at vi i praksis snudde i døra, og endte i stedet opp på “Five Star Hotel Herat”. $50 for enkeltrom i strøken standard med internett på rommet er det veldig lite å si på. At det er to stk jernporter og væpnede vakter over alt, hjelper også på trygghetsfølelsen. Det er oss, amerikanske “contractors” og FN som bor her. Kledelig selskap.

Five Star Hotel, Herat, Afghanistan

I tillegg har vi hooka oss opp med Nasirs søskenbarn, Marof som snakker engelsk og fungere som fixer, tolk, guide og sjåfør for oss. Dette hadde ikke gått uten ham, og familen til vår nye venn Nasir. Hele familien er akademikere og snakker ok engelsk, er latterlig behjelpelige, og vårt kontakpunkt inn mot alt og alle her i Herat.

Det Iranske konsulatet i Herat

Mye av dagen har gått med på å fixe nytt visum for å komme seg inn i Iran igjen. Siden den Iranske ambasaden i Norge nekta oss “trippel entry visa” og avspiste oss med kun ett, har vi vært nødt til å oppsøke det Iranske konsulatet i Herat. Det var på ingen måte gjort i en håndvenning… Vestlig arroganse, Garfors ubarmhjertige køsniking og vestlandske attityd har så langt fått oss et stykke fram i køen. En prossess som vanligvis tar en uke, kan nå muligens være i boks allerede i morgen. Vi krysser fingrene.

Plan B er å kaste seg på et fly fra Herat tilbake til Mashad og få et 14 dagers nødvisum der. Det funker det også, men vi er mye mer fan av et dobbelt-entry-visa i passet.

Utsikt over Herat, Afghanistan

En biltur opp til et utkikspunkt over Herat, med påfølgende Scenic Route tilbake forbi et titals utbrente Russiske Tanks avslutta dagen. Kvelden kommer nemlig kjapt her i Herat, og når klokka bikker fem blir Nasir veldig stressa på at vi må hjem. Ingen, og iallefall ikke vestlige, er ute etter mørkets frambrudd i Herat. Det er rett og slett for farlig.

Women in Burqa, Herat Afghanistan

Nå er det middag og deretter senga. Jeg har ikke sovet ett sekund siden jeg dro fra norge for 32 timer siden… Vi får se hva morgendagen bringer her i Afghanistan…