faryab

All good things…

October 15th, 2010

Tagged afghanistan, faryab, forsvaret

Permalink

Faryab fra oven

…must come to an end.

Nå var det for min del Afghanistan-oppholdets tur.

Tolv uker her nede har det blitt. Tolv uker i ulike leire, på ulike kjøretøy, i skyttergravene, på tur med en mengde forskjellige mennesker, endeløse diskusjoner om krigerkultur, ukultur, stolthet, ærekjærhet, drap, nerver og ikke minst om Afghanistans framtid.

Jeg har vel i praksis levd og pustet Afghanistan de siste fem månedene. Etter beste evne forsøkt å suge til meg det som finnes av kunnskap om dette magiske landet og krigen som herjer.

Konflikten. Kulturen. Folkene. Skikkene. Tradisjonene. Spørsmål rundt ISAF’s nærvær. Krigen! Folkegruppene. Hva bør gjøres? Hva bør ikke gjøres? Går det riktig vei for Afghanistan?

Spørsmålene er mange og det blir stadig fler av dem jo lengre man er her nede. De gode svarene er det dessvere lengre i mellom….

Megselv klar som et egg før helikoptertur fra Maimana til Mazar-e Sharif

Målet med jobben har vært å gi et så ærlig og åpent bilde av hva det norske forsvaret gjør her nede. Hvem er soldatene vi sender? Hvordan tenker de? Hva gjør dem glade? Hva gjør dem sinna og demotiverte? Hvordan føles det å sitte i en stridsvogn på vei ut på slagmarken? Eller å ligge i skyttergravene sammen med et kompani av unge gutter fra den Afghanske hæren? Er krig idyllisk, romantisk og virkelig bedre enn sex?

Resultatet blir etter hvert en dokumentarserie på NRK1. Sendestart er våren 2011. Nå når jeg sitter på siste kvelden her i Camp Maimana føler jeg at jobben min er gjort. Noe skulle absolutt vært gjort anderledes. På andre områder synes jeg vi har vi truffet spikeren på hodet. Jeg kunne hatt mer flaks, og definitivt mer uflaks.

Ti fingre og ti tær. Bank i bordet.

FOB Qeysar, Faryab, Afghanistan

Better safe than sorry

Rundene innad i NRK har vært mange. Endeløse sikkerhetdiskusjoner med ledelsen i NRK Fakta. Innerst inne synes jeg det er veldig bra med en ledelse som oppriktig bryr seg. Stiller spørsmål og krav.

Når diskusjonen pågår på n’te timen oppleves det likevel til tider som en overbeskyttende far som vil nekte deg å være ute etter klokken elleve på kvelden….

Afghanistan er ikke ufarlig. Langt der ifra. Diskusjonen rundt risiko er interessant og viktig. Men umulig å konkludere. Den lar seg ikke materialisere.

Når blir farlig for farlig? Hva er maks tolererte risiko? Hvem skal avgjøre når det blir for farlig når du står der med sand under beina? I bunn og grunn koker det ned til meg og mine beslutninger og valg.

Faktor X i ligninga er uansett så stor at verste tenkelig utfall er katastrofalt. Det vet alle som ruller rundt på veiene her nede. Alle som lader riflene sine i det de kjører ut porten. Jeg har også visst det. Til syvende og sist har jeg hatt tilnærmet frie tøyler, både fra NRK og ikke minst fra Forsvaret.

Everyday life - Qeysar Bazar - Faryab, Afghanistan

Er du ikke redd?

Spørsmålet alle som surrer rundt i Afghanistan sikkert har fått en million ganger. Ved et par anledninger har jeg vært redd. Som ved angrepet på byen Kwaja Kinti. Når soldatene rundt deg spenner på seg sekspunktselen, som de fleste av dem sjelden bruker. Fester på hjelm og splintsikre solbriller inne i bilen, til tross for at klokken er 0400 og det såvidt er grålysningen ute. På vei inn i hjertet av IED-land.

Fra baksetet på en IVECO ser man ikke stort. Det er vanskelig å vite hvor i kolonnen man faktisk er, og hadde det ikke vært for radiokommunikasjonen hadde jeg ikke hatt anelse hvor eller hvilket nummer i rekken vi var.

Først i kolonnen ruller en amerikansk minerulle fulgt av fire stormpanservogner. Vi kommer rett bak som kjøretøy nummer seks. Nummeret spiller strengt tatt ingen rolle. Noen centimeter til siden for de andre hjulsporene og det er du som trekker det korteste strået. Innerst inne vet du likevel at verken briller, hjelm eller seler hjelper når det først smeller. Da er blir det svart. Forsvarets IVECO’er tåler ikke 50kg sprengstoff. Langt mindre 100.

Everyday life - Qeysar Bazar - Faryab, Afghanistan

Det er enklest for folk å fordømme Afghanistan. Fordømme Taliban. Fordømme de norske styrkene. Fordømme ISAF’s forsøk. Fordømme hele hopprennet Afghanistan.

Gjennom 12 uker i landet har forsøkene på å forstå istedet for å fordømme vært mange. Noen ganger går det greit, andre ganger er det helt umulig… Det er noe av det som gjør Afghanistan til verdens mest spennende land for meg!

Noen helter dør aldri... iallefall ikke på plakater - FOB Qeysar, Faryab, Afghanistan

Dreams do come true!

På gjensyn Afghanistan… vi møtes nok igjen

Everyday life - Qeysar Bazar - Faryab, Afghanistan

Mitt lille kryping i FOB Qeysar, Faryab, Afghanistan

FOB Qeysar, Faryab, Afghanistan

Amerikanske tropper = Amerikanske kaker - FOB Qeysar, Faryab, Afghanistan

Afghanistan fra oven

October 15th, 2010

Tagged afghanistan, faryab, NAD, norwegian aeromedical detachment, photo

Permalink

En haiketur med NAD‘en fra Maimana til Mazar-e Sharif satte et perfekt punktum for mitt Afghanistanopphold. Tidvis svært lavt…. Konstant svært gøy!

Afghanistan Round 2: Takk for en fin TUr.

September 13th, 2010

Tagged afghanistan, embedd, faryab, nrk, travel

Permalink

Veiklarering, Faryab. Afghanistan - Foto: Marius Arnesen / NRK 2010

Det begynner på bli en stund siden jeg kom meg hjem til gamlelandet. Hjem til gode, trygge og litt kalde høstnorge. Etter seks uker på tur med Task Uniten i den norske styrken i Maimana, den såkalte PRT15, var det deilig å komme seg hjem også.

Det har vært seks svært så interessante uker. Som vanlig har ikke ting blitt helt som man kanskje trodde på forhånd, men det er noe av det som er spennende med å få jobbe på dokumentarprosjekter av denne størrelsesorden. Veien blir litt til mens man går.

Leir for natta - Foto: Marius Arnesen / NRK 2010

Leir for natta på FOB Russian Hill

Det har blitt mange netter på feltseng under åpen himmel i Afganistans Faryab-provins denne gangen også. Et par nære møter med krigen, men først og fremst et fantastisk innblikk og møte med det norske forsvaret og folka som jobber der. Når man følger folk så tett som jeg nå har gjort gjennom tilsammen ni uker, blir man godt kjent med folk.

For meg handler det å være embedded om å bli godt nok kjent med folk til at de stoler på meg, og til at jeg stoler på dem. Nok kompis til at man kan skildre et riktig bilde av virkeligheten de opplever, samtidig som man har nok distanse til at man fortsatt er istand til å utføre jobben som journalist. Det er en fin, men langt fra umulig balansegang.

Det er mye og mangt som kan sies om det å være “tatt inn under forsvarets vinger” i en såkalt “embedded” rolle. For meg har det i all hovedsak vært en positiv opplevelse så langt. Det har vært svært lærerikt og samtidig utfordrende på mange plan. Ved å ta rollen som embedded tar man et valg. Et valg om ståsted. Et valg om hvem man følger, og hvilke historier man er istand til å fortelle. Sikkerhetssituasjonen, eller krigen om du vil, i Afghanistan, gjør det dessverre vanskelig å skildre livet på den andre siden av fronten uten at risikoen blir uakseptabelt høy. Det har vi mange og nære eksempler på.

Soldat fra den norske Task Uniten, Faryab, Afghanistan

Jeg har vært både redd, smørblid, irritert, lei, henrykt og sykt gira. Å som sivilist få muligheten til å se både hvordan en moderne hær fungerer, tenker og jobber, og hvordan forholdene i nord-Afghanistan faktisk er, er svært få forunt. I ni uker har hvert skritt jeg har tatt vært nytt.

STING på IED-jakt. Kwaja Kinti, Faryab, Afghanistan

Solnedgang over Kwaja Kinti, Faryab, Afghanistan

Mye har vært nytt og noe uvant. Alt fra å slå opp ei feltseng, spise MRE, innse at det er våpen, granater og tanks rundt deg og å sitte timesvis bare å vente. Ikke minst er det slitsomt å konstant ruller rundt på veier med høy IED‘er trussel. Å være steder hvor man har muligheten for å bli beskutt og å faktisk være sammen med mennesker som skyter tilbake for å drepe, er også noe det tar tid å bli vant til.

Forvirringen når man våkner av bombekastere midt på natten, bare for å bli beroliget av at det er “the good guys” som skyter. Utgående! For å ikke snakke om øvelsen det er å forsøke å finne ut hvem denne “Charlie 9.1″, “8.1 Actual” og “Sierra” på sambandet er i det virkelige liv.

Spennende, nytt og fryktelig givende.

Langs veien. Faryab, Afghanistan

På jobb i Afghanistan

Task Unit 4.1, som jeg har fulgt, er ferdige i Afghanistan for denne gang. Noen er ferdige i forsvaret for godt, andre er allerede tilbake på Rena for videre trening, mens atter andre har valgt å forlenge oppholdet og ta ytterligere tre måneder på direkten i Afghanistan.

Om et par uker pakker jeg nok en gang sekken og setter kursen mot Faryab.

Tredje, og for meg siste del av jobben gjenstår.

Solnedgang over Maimana

Drive-by Afghanistan

August 15th, 2010

Tagged afghanistan, drive by, faryab

Permalink

Min plass - IVECO, Afghanistan

Mye av tiden min tid i Afghanistan tilbringes i høyre baksete på en IVECO. Man ser ikke stort framover, men har relativt god utsikt ut sidevinduet. Bildene her er et resultat av det som sikkert nærmer seg hundre timer på samme plass. Drive By Shooting i Afghanistan.

Veiene har en tendens til å være sykt humpete, og omgivelses paserer relativt kjapt, selv om man i snitt kanskje holder 20 km/t. Video ut sidevinduet blir så som så. Det går, men blir på ingen måte kunst eller veldig vakkert. Stillbilder er imidlertid lettere.

Det er utrolig interresant å se hvordan stemningen i de ulike byer reflekteres gjennom menneskene langs veien. Noen ganger føler man seg velkommen, andre ganger er stemningen svært svært dårlig.

Under finnes bilder av de utallige menneskene, stort sett barn, som har stimlet til langs veien når militærkollonen, opptil 2 km i utstrekning, passerer.

Å sitte på gjerdet - Faryab, Afghanistan

Gutten med gullhatten - Faryab, Afghanistan

To gutter i basaren - Faryab, Afghanistan

Barn langs veien - Faryab, Afghanistan

Burka, Hijab og fulldempa sykkel - Maimana, Afghanistan

Ut gjennom sidevinduet - Maimana, Afghanistan

The Road to Quchi - Faryab, Afghanistan

Belchirag - Faryab, Afghanistan

Vinkende barn langs veien - Fayab, Afghanistan

Tradisjonelt murhus langs veien - Faryab, Afghanistan

The Girls of Afghanistan - Faryab, Afghanistan

The Boys of Afghanistan - Faryab, Afghanistan

Gutt til esel - Faryab, Afghanistan

Jenter i en liten landsby i Belcherag - Faryab, Afghanistan

Ei lita jente iaktar kollonen fra hustaket - Faryab, Afghanistan

Gutter i basaren - Faryab, Afghanistan

Barn langs veien - Faryab, Afghanistan

En gruppe jenter følger med på kollonen fra hustaket - Faryab, Afghanistan

Et barn gjemmer seg bak en brønn i det hordene med militære kjøretøyer - Faryab, Afghanistan

Langs veien til Quchi - Faryab, Afghanistan

Blending in - Faryab, Afghanistan

Noen har vært her før oss - HW1, Faryab, Afghanistan

Møte med en Arbaki

August 7th, 2010

Tagged afghanistan, arbaki, faryab

Permalink

Arbaki nær Kwaja Kinti, Faryab - Afghanistan. Foto: Marius Arnesen / NRK (C) 2010

“Ni-en dette er Sierra. Ti bevæpnede pax på moped og ehhh… 15 på hest, kommer inn fra vest mot øst. Dette er trolig Arbaki”

Gjennom det lille jeg vet om Pashtunwali hadde jeg hørt om Arbakiene. Landsbyene og klanenes hærer eller politi. Ifølge Pashtunwali skal hver 40. mann i en klan stilles til disposisjon for byens Jirga, og danne Arbakien, som har som oppgave å beskytte klanens medlemmer mot fare og andre klaner.

Systemet med Arbakier og Jirgaer lever fremdeles i beste velgående blant Pashtunene i Afghanistan, og under angrepet de norske styrkene foretok mot landsbyen Kwaja Kinti, fikk jeg for første gang stifte bekjentskap med en høyst levende og stolt Arbaki.

Rett etter at meldingen på sambandet fra Sierra, som fritt oversatt til menneskespråk betyr noe sånn som at ti bevæpnede menn på moped og 15 på hest nærmer seg de norske styrkene fra vest, dukka de opp. Mopedene først, etterfulgt av rytterne.

Med AK-47 , PKM og RPG-våpen strappet over skulderen og på hestene, red de stoltere enn noen rytter jeg har sett inn blant de pansrede bilene til de norske og amerikanske styrkene.

De var kommet for å hjelpe i kampen mot Taliban.

Beboerne i Kwaja Kinti hadde stjålet to biler fra dem ved en tidligere anledning, og nå, når ISAF tilsynelatende hadde tenkt å jevne Kwaja Kinti med jorden, skulle de bidra med sitt.

Den delen av Arbakien som kom på mopeder dro inn mot byen og slo seg sammen med ANP og ANA i fotangrepet på byen. En av dem returnerte noen timer senere med fem skudd gjennom foten. Han ble fløyet til den norske basen i Maimana, og tatt hånd om av kirurger der.

Rytterne dro tilbake i samme rettning som de kom. Like stolte. Poserende for meg med kameraet mitt, der jeg hadde løpt ned i wadiet for å forevige dette merkelige øyeblikket.

Jeg får fortsatt frysninger på ryggen av tanken på hestene med de stolte eierne som klapprer forbi meg.

I mitt neste liv skal jeg være med i en Arbaki.

Marius returns to Afghanistan ;)

July 24th, 2010

Tagged afghanistan, faryab, travel

Permalink

Norske soldater i Faryab provinsen, Afghanistan

Det viste seg plutselig at sommeren 2010 skulle tilbringes til det fulle i Afghanistan. Som embedded med den norske ISAF-styrken er jeg nå altså tilbake i Meymaneh, for å gjøre ferdig min del av dokumentarserien vi jobber med for NRK Fakta. Det er på en litt bizzaro måte svært tilfredstillende å være tilbake her, og få gjort seg ferdig med det vi har startet på.

Konseptet embedded er i utganspunktet fasinerende. Den beste oversettelsen på norsk er nok “innrullert”, noe som i praksis vil si at man “blir en del av” den norske styrken. Jeg har min plass i et av kjøretøyene, spiser, sover og reiser rundt med de soldatene jeg følger. For en sivilist er det svært mange nye og spennende sider med denne jobben. Bare det å få sett Nord-afghanistan på så nært hold er få forunt. Fattigdommen, det svært lave utviklingsnivået, kulturen, folkene, klærne, frytkten, ungene, luktene, støvet, varmen, dromedarene, krigen… det fortsetter i det uendelige.

At man i samme situasjon faktisk også beveger seg rundt med en moderne hær, med alt det som det medfører, gjørt at det kjapt kan bli litt overload med inntrykk. Etter noen uker har jeg begynt å komme meg inn i den militære lingoen, kjenne navnet på mange av folkene i kompaniet, skjønner hvorfor vi manøvrerer som vi gjør, hvem som bestemmer hva og hvordan moderne krigføring henger sammen. Læringskurven har vært noe bratt.

At vi, rent folkerettsmessig ikke er i krig, kan sikkertg godt stemme. Rent praktisk her nede er vi vi krig. Veldig i krig.

En norsk CV-90 i Faryab provinsen, Afghanistan

ISAF soldat på patrulje i Faryab provinsen, Afghanistan

CV-90 i støvet, Faryab provinsen, Afghanistan

Barn ved veien, Faryab provinsen, Afghanistan

Bønder på esler i Faryab distriktet, Afghanistan.

Afghanistan Runde 1

June 19th, 2010

Tagged afghanistan, faryab, meymaneh

Permalink

Helikopter over Camp Nidaros, Mazar-e Sharif, Afghanistan

Da lakker det og lir mot slutten av runde en her nede i Afghanistan. Tre uker med opptak er unnagjort, og på mandag setter vi kursen mot Norge, via Mazar-e Sharif. Tre fantastiske uker på tur med Task Uniten til de norske styrkene i Meymaneh, skal til syvende og sist ende opp som en dokumentar på NRK.

Det er rett og slett fantastisk å være tilbake i Afghanistan, selv om rammene rundt dette besøket er litt anderledes enn turen til Herat i September 2009. Det er fortsatt som å reise flere hundre år tilbake i tid. Folkene, naturen, kulturen og de syke forskjellene fra hjemme, gjør at dette må være det merkeligste landet man kan besøke i 2010.

Mini-karavane - Faryab, Afghanistan

Jeg har vært så heldig å kommet meg mye rundt i Faryab provinsen. Sett utrolig mye rart, og opplevd de rareste situasjoner. Den eneste gangen jeg har hatt æren av å være vettskremt denne gangen, var da vi på død og liv skulle snirkle oss langs en fjellvei hvor IVECO’en akkurat fikk plass, og det gikk stupbratt ned på den ene siden. Med vissheten om at disse veiene ikke akkurat er konsturert for kjøretøyer på åtte tonn, og at de strengt tatt er bygd av et folkeslag som ikke nødvendigvis er like nøye med veiskuldre som vestens veiarbeidere.

Fjellveier. Sjelden har jeg vært så redd som langs denne her...

Dillemmaet ble utrolig nok om jeg skulle fortsette å være strappet fast i sekspunks-selen, eller holde en hånd på dørhåndtaket å rive dette opp hvis uhellet skulle være ute. Jeg klarte aldri å bestemme meg.

Her er noen schnæppshots fra den første tiden i Afghanistan.