happygolucky.no

Da er vi trygt ute av Afghanistan. Crazy biltur som vanlig fra Herat tilbake til Mashad. Nå driver vi å ratter på for å komme oss til Turkmenistan i morgen tidlig…

Iranerne har jo føkka opp igjen og kun gitt oss single entry visa, så nå er det på den igjen med visahelvete. Dette har vært syke syke dager, som jeg aldri kommer til å glemme… For et land. For et folk.

Carpet sales man, Herat, Afghanistan

Siste dag her i Herat starta med et besøk til en moskee og Ismail Kahns sønns Mausoleum. Kahn, også kjent som “The Lion Of Herat”, var en svært sentral Mujahideen-kommandør under krigen mot Russerne.

Deretter ble det en tur på museum. Nærmere bestemt Herat Military Museum. Tanks, jagerfly, helikoptre, geværer og annet militært utstyr preger museet som hyller Mujahideen-heltene etter beste evne.

En egen panoramautstilling viser hvordan Kahn startet opprøret mot Sovjeterne i Herat og hvordan de ble jaget på dør flere år senere. Ganske imponerende greier egentlig, med svært realistiske malerier og dukker. Lignet i grunnet ganske mye på Fredsmuseet i Hiroshima.

Lunch på “1001 Natt” som vanlig, for så å rusle en tur i Herats gamleby og virkelig kjenne byen på kroppen. Utrolig “slitsomt”, spennende, skummelt og fryktelig hyggelig. Alt på en og samme gang.

Ny dag, nye muligheter!

Dag 2 av eventyret i Afghanistan har starta, nesten som vanlig, med en tur til det Iranske konsulatet. Begynner å bli rutine dette her… Etter at Gunnar nok en gang hadde krangla seg fram i køen og presentert “problemet”, ble vi geleidet inn på et kontor.

Der fulgte det en herlig seanse med separate avhør av oss, da de hadde litt vanskelig for å tro av vi vel kun var her som turister (Les: Spioner) Deretter bar det avsted til helsesjekk, og betaling av 50 Euro for visum i en lokal bank.

Ting tok sin tid, men det positive er at det ser ut som om vi får visum tilbake til Iran i morgen ettermiddag… DET hadde vært stas det

"1001 Natt", Herat, Afghanistan

Mat er faktisk et aldri så lite problem her i Herat. Middag og frokost må spise på “Five Star Hotel”, bedre kjent som “Five Star Fortress”, lunch har vært en utfordring. Enten så er det “too dangerous” eller så er det “to dirty”, jeg mistenker at våre guider har rett så vi har endt opp med lunch på “1001 Natt”, en restaurant hvor det vissnok kun er “businessmen, smugglers and goverment” som spiser. Og oss da…

Mussalla Complex & Minarets

Mussala Complex, Herat, Afghanistan

Noe av det som rent visuelt preger Herat mest er “Mussalla Complex and Minarets”. Kun fem av 20 minareter står igjen, samt Gowhar Shad mausoleum. Underjordiske ganger strekker seg herfra og bort til Herat Citadel, og ble hyppig brukt av Mujahedin under krigen mot Sovjetunionen. Dette er nok ikke det mest imponerende bygget i Herat, men omfanget av de fem gjenværende pilarene vitner om et sykt sykt byggverk.

Gowhar Shads Mausoleum

Herat Citadel

“Herat Citadel” er under kraftig restaurering. Bygget ble i utgangspunktet brukt som fengsel og politistasjon, men skal etter restaureringen bli Herat Museum. Det er veldig merkelig å surre rundt som vestlig her nede. Et smil, et “Salam” og en hånd til hjeret og de fleste dører åpner seg med et vennlig smil tilbake.

Herat Citadel, Afghanistan

Begge sjåførene våre er imidlertid ikke så glade for å være for lenge på en plass og vi skuffes til stadighet inn og ut av bilen og kjøres videre. Absolutt best trives de innendørs og aller helst i en moske…

Masjid-e Jami (Fredagsmoskeen)

Friday Mosque, Herat, Afghanistan

Fredagsmoskeen i Herat er over 800 år gammel og et imponerende byggverk. Etter en rusletur inn på området ble vi invitert inn på bakrommet for å se hvordan de lager keramikk-fliser til det noe omstendige restaureringsarbeidet som foregår. Vi fikk også med oss en bit flis hver av det over 100år gamle taket, og jeg er strengt tatt litt usikker på om det er lov til å dra med seg noe som strengt tatt kunne stått på UNESCOs verdensarvliste.

Moskeen er Afghanistans fineste Islamske byggverk, og en av de størrste i sentralasia. Imponerende greier, og som vanlig er det skokkevis med nyskjerrige folk som stimler rundt oss og lurer på hvem vi er og hva vi driver på med. Vi er imidlertid alltid veldig “Welcome to Herat. How do you like Afghanistan”

Afghanistan er både himmel og helvet når det kommer til bilder. Det er så jævlig mye å ta bilder av her at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne, eller slutte for den del. Alt er et motiv, og samme hvor jeg snur hodet, har jeg lyst til å fotografere… Jeg går rett og slett nesten i fotolås…

Det var vel egentlig aldri helt sikkert om vi skulle stikke hodet innom her i det hele tatt. Men når vi nå først hadde fått visum i passene våre, visste vi vel egentlig hvordan det måtte gå…

Jeg var imidlertid veldig usikker på hvordan forholdene egentlig var her inne, da det er svært vanskelig å få ut sikker informasjon. Sikkerhetsituasjonen endrer seg også raskt så det er en viss risiko knyttet til en tur inn uansett.

Herat var målet for turen og ligger ca to timers kjøring fra den Iranske grensen.

På vei ut av flyet traff vi tilfeldigvis Nasir som også skulle til Herat. Nasir har bodd halvet livet i Nederland og skulle hjem på ferie for å feire bryllupet til sin bror. Han kunne fortelle at det vel ikke var sikkert som i banken å reise til Herat, men at selve byen Herat i afghansk målestokk er relativt trygg. Besluttningen om å faktisk reise satt likevel fornuftig (evt ufornuftig) langt inne.

Når vi kunne sitte på til en sjåfør som Nasirs far hadde orga fra Mashad (Iran) til den Afghanske grensa, og at de derfra kunne hjelpe oss med å fixe taxi videre, var besluttningen tatt. Afghanistan it is.

I krig… med oss…

Alt tar jo som kjent litt lengre tid enn planlagt her nede men etter tre timer med nerver i helspenn, dels på grunn av den vanvittige kjøringen, og dels på grunn av at vi faktisk skulle besøke et land i krig… med oss, nådde vi den Afghanske grensa.

Langt i fra den verste grenseovergange jeg har vært med på, men likevel såpass tungrodd at det tar et par time å tråkle seg igjennom.

Vel framme gikk det jo som det måtte gå. Nasirs far dukka opp, og det var ikke snakk om at vi skulle kjøre noe taxi til Herat. Ikke var det trygt, og nå hadde da de en bil på plass som også kunne kjøre oss. Det faktum at vi var seks personer som måtte stables inn var ikke noe hinder, og far og sønn pressa seg inn forsetet, mens tre bleike snørvalper fra Kongeriket Norge satt relativt behagelig i baksetet. Gjestfrihet betyr noe annet her, enn hjemme i Kongeriket.

- No speak inglish. Police not safe, lyder det stadig fra Nasirs far når vi stopper for å fylle bensin eller stopper av en annen årsak. Politiet er gjennomkorrupte og enkelte av dem har kontakt med lokale bander som mer enn gjerne bortfører en europeer eller tre.

Five Star Hotel Herat

Lang story kort: Lonely Planets førstevalg av hotel var nedlagt, nummer to og tre var så shabby at vi i praksis snudde i døra, og endte i stedet opp på “Five Star Hotel Herat”. $50 for enkeltrom i strøken standard med internett på rommet er det veldig lite å si på. At det er to stk jernporter og væpnede vakter over alt, hjelper også på trygghetsfølelsen. Det er oss, amerikanske “contractors” og FN som bor her. Kledelig selskap.

Five Star Hotel, Herat, Afghanistan

I tillegg har vi hooka oss opp med Nasirs søskenbarn, Marof som snakker engelsk og fungere som fixer, tolk, guide og sjåfør for oss. Dette hadde ikke gått uten ham, og familen til vår nye venn Nasir. Hele familien er akademikere og snakker ok engelsk, er latterlig behjelpelige, og vårt kontakpunkt inn mot alt og alle her i Herat.

Det Iranske konsulatet i Herat

Mye av dagen har gått med på å fixe nytt visum for å komme seg inn i Iran igjen. Siden den Iranske ambasaden i Norge nekta oss “trippel entry visa” og avspiste oss med kun ett, har vi vært nødt til å oppsøke det Iranske konsulatet i Herat. Det var på ingen måte gjort i en håndvenning… Vestlig arroganse, Garfors ubarmhjertige køsniking og vestlandske attityd har så langt fått oss et stykke fram i køen. En prossess som vanligvis tar en uke, kan nå muligens være i boks allerede i morgen. Vi krysser fingrene.

Plan B er å kaste seg på et fly fra Herat tilbake til Mashad og få et 14 dagers nødvisum der. Det funker det også, men vi er mye mer fan av et dobbelt-entry-visa i passet.

Utsikt over Herat, Afghanistan

En biltur opp til et utkikspunkt over Herat, med påfølgende Scenic Route tilbake forbi et titals utbrente Russiske Tanks avslutta dagen. Kvelden kommer nemlig kjapt her i Herat, og når klokka bikker fem blir Nasir veldig stressa på at vi må hjem. Ingen, og iallefall ikke vestlige, er ute etter mørkets frambrudd i Herat. Det er rett og slett for farlig.

Women in Burqa, Herat Afghanistan

Nå er det middag og deretter senga. Jeg har ikke sovet ett sekund siden jeg dro fra norge for 32 timer siden… Vi får se hva morgendagen bringer her i Afghanistan…