CivilianWye Oak5 hours ago
Love Out of LustLykke Li5 hours ago
Born To Die - Woodkid & The Shoes RemixLana Del Rey5 hours agoHar skrudd sammen tre Flickr-Set fra ferden gjennom sentral-Asia. Bildene finnes som rene Flickr-Set, Slideshow og som blåkopi av “Boston.com”-bildevisning. 
The Blue Mosque - Istanbul, Turkey
Det har vært tre uker utenom det vanlige. Tre uker på reise gjennom tre svært forskjellige land. Det kjennes ut som om det er månedsvis siden jeg forlot Kongeriket faktisk, og kanskje enda lengre siden jeg var i Afghanistan og Turkmenistan. Skremmende hvor mange inntrykk man klarer å utsette seg selv for på tre uker hvis man virkelig prøver.
Flere hundre mil er tilbrakt i bil og buss. Det kjennes ut som om vi har traska like langt blandt moskeer, gamlebyer og fantastiske mennesker. Ti sider i passet mitt er dekorert med alskens visum og stempel. 4000 kroner har visumherligheten kosta. Kun ved den Iranske ambasaden i Oslo måtte vi ut med penger under bordet. Fishy greier.
Vi har drukket litervis med te, spist formkake i alle mulige varianter og klart å gå lei av kylling og ris bortimot like mange ganger som vi har spist det.
The Grand Bazar - Istanbul, Turkey
Avsluttningen i Istanbull har vært veldig behagelig. Masse turister. Mat man kjenner igjen, og ei god og myk hotellseng. Surrende rundt i attraksjonene som ligger som perler på en snor her, rusling i den store bazaren og espressodrikking på café. Klarte å treffe på ti stykk fra NRK som var her på kurs også. Hyggelig.
Easy living.
I natt begir jeg meg hjemover. Det blir godt å komme seg hjem, men det tar vel ikke veldig lang tid før jeg savner å være på tur…
Her er noen schnaps fra de siste dager i Istanbul:
Iran fra lufta
Vi flyr østover fra Teheran mot Mashad… for å komme oss hjem. Det rimer ikke helt, og i retrospekt hadde det nok vært lurer å booke hjemreisen fra Teheran.
Men slik er det når man ikke planlegger så jævlig nøye. Vi har fått billige flybilletter ($50), noe som, til Hr. Langørgens store fornøyelse, har spart oss for 14 timers nattog på andre klasse. (Jeg tror det hadde vært litt kult.)
Ståle får flygodis
Når han i tillegg får overraskelsepakke på flyet, lyser han som ei sol. (Han er nettopp blitt revet ut av en tilstand som best kan beskrives som Semi-Kronisk-Tretthets-Syndorom-ish på bildet og lurer veldig på hva han har fått i hendene)
Turen fra Teheran til Mashad tar oss fra vest til øst i Iran, og man får et fint overblikk over hva dette landet i bunn og grunn består av: Fjell og ørken.
Iran fra lufta
Demonstration at the former US Embassy - Teheran
Det er noe med det å våkne av rabalter og taktfast roping fra gatene utenfor hotellet man bor på. Siden jeg uansett oppvåkning er relativt slow om morgenen er det Hr. Langørgen som er på beina først. Lenge før klokka åtte:
- Hey…. stikker ned å spiser frokost og sjekker ut stemningen litt jeg..
Jeg slumrer litt til, hopper i dusjen, spiser de vanlige to stykk tørre pitabrød med ett eller annet obskurt syltetøy også er vi klare. Det er 30 år siden iranske studenter okkuperte den amerikanske ambasaden, tok de ansatte som gisler, og for alvor havna på kant med Uncle Sam.
Det skal selvsagt markeres og det er “Ned med USA” ropene vi hører helt oppe på rommet vårt. Det har seg nemlig slik at vi har prestert å legge oss inn på et hotell 200 meter unna denne tidligere amerikanske ambasaden, som nå er en eller annen form for militær treningsleir.
Demonstration at the former US Embassy - Teheran
Vi surrer oss ut i gatene. Jeg har kameraet trygt i skulderveska. Ikke noe grunn til å provosere her unødig. Vi er her som turister, og oppfører oss deretter. Gatene er nemlig, for å si det pent, fulle av politi, militære og Basji-milits. Stappfull faktisk. Vanlig politi, opprørspoliti med hjelmer, skjold og køller på motorsykkel. Det mest oppsiktsvekende og absurde av alt er likevel Basji-militsen.
Selv om Basji-militsen har en lang historie og i utgangspunktet består av frivillige, er det ved anledninger som dette kort fortalt unge menn som får betalt av myndighetene for å rusle rundt blandt demonstrantene i sivil. De er relativt lett gjenkjennelig der de surrer rundt i grupper på tre, med walkie-talkie i hånda, og en langkølle hengende eller stikkende ut et eller annet sted. Oppgaven er å sørge for at det ikke befinner seg folk med motsatt holdninger og meninger i demonstrasjonen enn det regimet ønsker.
Utenfor den tidligere amerikanske ambasaden ser de ut til å lykkes greit med det oppdraget. Bløffen er imidlertid svært enkel å avsløre. To kvartaler bortenfor demonstrasjonen står nemlig bussene. I hopetall. De aller fleste som er med i demonstrasjonen ser ut til å enten være svært unge skoleelever, eller folk som er busset inn fra ulike områder rundt Teheran. Man får en snikende følelse av at de i virkeligheten ikke helt vet hva de er med på.
Den offesielle statlige pressen er oppstilt på en liten tribune og roper og skriker og dirigerer demonstrantene rundt slik at bildene blir best mulig. Det brennes amerikanske og israelske flagg, samtidlig som det takfast ropes mot de samme to landene på farsi.
Demonstration at the former US Embassy - Teheran
Prikken over I’en i hva absurd angår oppstår når vi, som nå har rotet oss helt inn i folkemengden foran ambasaden som skal drepe USA, ikke får annet enn “Hello. How Are You?”, “Welcome to Iran” og “Can I take your picture with me”-tilrop. Vi smiler, avbildes sammen med de som vil ha bilde og tenker at dette må være verdens størrste dukketeater ever.
Det er rett og slett bare sykt.
Etter å ha hengt rundt litt begir vi oss vestover. Vi har prata med et par studenter som kan fortelle at motdemonstrasjonen mot regimet ikke kommer til å utspille seg her. Noen kvartaler lengre vest ligger nemlig to av de store universitetene i Teheran. Og ganske riktig. På veien mot et av byens mange torg, endres strømmen av mennesker. Vi er plutselig som kjerringa mot strømmen og regne. Etter det tredje “Don’t go that direction. Very dangerous! Police!” snur vi og følger studentene sørover.
De er mange, men ikke mange nok til å hamle opp med de tusenvis av politimenn, militære og basji’er som har Teheran i et jerngrep. 23 personer ble vissnok arrestert i motdemonstrasjonen mot regimet. En av opposisjonslederne, Mehdis Karroubi, var til stede på torget hvor motdemonstrasjonen endte opp og ble angrepet av Basji’ene og politiets tåregass.
Unge studenter viser oss V-tegnet i det de passerer oss. Andre hvisker “We shall overcome” til oss, mens ei gamel dame roper: “Mousavi” inn i en passerende bil. Modige folk!
Etter at en Basji-fyr huker tak i oss og ber meg vise bildene jeg har tatt legger jeg kameraet i veska. Man må egentlig ha tillatelse for å ta bilder i Teheran i dag. Det har jeg strengt tatt ikke…
Rett utenfor hotellet blir vi også stoppet av politiet. De vil se pass. De får se kopier av passene og visaene våre. Det ligger i sakens natur at de ikke forstår en dritt av hva som står på papirene. Våre latinske bokstaver er like uforståelige for dem, som de persiske er for oss. Faktisk så tro jeg vi er stoppet av politiet fordi en av dem kan litt engelsk og vil briefe for kompisene. Han kikker lenge på bildene før han gir oss tilbake papirene:
- You look like the Christ! (bestemt for entall)
Vi knekker sammen i latter og rusler videre.
Jeg for min del tror kanskje det er på tide å barbere seg…
I morgen forlater vi Teheran og dens 12 millioner innbyggere. Vi skal fly til Mashad og videre hjemover via noen dager i Istanbul…
Feil buss
Nok en syvtimers busstur. Denne gangen til selveste hovedstaden Teheran.
I dag fikk vi nok et eksempel på at Iran er et ekstremt lett land å reise i. Stoppa en taxi-ish bil utenfor hotellet vårt. To dollar senere var vi på bussterminalen. Rusla så inn første og beste inngang og bort til første og beste skranke.
- Teheran!? Volvo!!!
- Now?
- Yes!
- Ok.
Etter betaling av noe som tilsvarer 5 dollar hver, geleiding av en fyr gjennom halve busstasjonen, en tur innom to nye skranker for bytte av kvittering mot faktisk bilett, satt vi på bussen. Ti minutter etter at vi ankom stasjonen.
Ståle var i et aldri så lite øyeblikk svært bekymret for om vi faktisk hadde booka oss ombord på en av disse “We go to goodbye”-bussene, til tross for vår relativt grundige understreking av at vi skulle kjøre Volvo (Volvobusser koster litt mer her, men vi unner oss den luksusen)
Riktig buss
All skepsis ble imidlertid gjort til skamme da det viste seg at vi hadde misforstått plattforminndelingen, så nå sitter vi altså å humper på en luxus-Volvo.
Vi har akkurat stoppet på en truckstopp hvor de aller fleste spiser noe som heter Hamburger. Det har absolutt ingen verdens ting med Hamburger slik vi kjenner det å gjøre, så vi står galant over. Kostholdet etter de obligatoriske pitabrødlignende greiene med Rosesyltetøy i dag tidlig, har derfor stort sett bestått av noe som på trøndersk ville vært omtalt som “Formkak”. De digger det her, og det finnes i alle varianter. Den lokale Colaen ZamZam og Kvick-Lunch kloningen TakTak har vi også fortært.
Bussmat
Vel framme i Teheran har vi booka oss inn på et strengt tatt overprisa hotell (men slikt er det visst her i hovedstaden) og Langørgen har funnet CNN. WLan i Lobbyen er det også. Stas.
Langørgen har funnet CNN
Vi slutter forsåvidt aldri å undre oss over hva de egnetlig mener med alt det rare de skriver på engelsk på bussene sine:
WFT???
WTF2
Vi er vel framme i Esfahan. Byen som sies og ha “Half the world, half the universe”.
Imam Mosque - Esfahan, Iran
Her ligger verdens nest største åpne plass, Imam Square, bare slått av Tiananmen Square i Beijing. Det er for all del imponerende her, men av en eller annen grunn hadde jeg sett det for meg enda bedre.
Imam Square, Esfahan, Iran
Vi har sett å utrolig mange imponerende moskeer og shrine her i Iran, at det skal litt til å matche for eksempel Imam Reza Shrine i Mashad. Når det er sagt så er det noe imponerende mosaikker her. Og kuppelen i Sheik Lotfollah moskeen er intent mindre enn utrolig.
Men det er noe litt kjedelig over moskeer som ikke er i bruk. Det blir noe litt stivt, tomt og museumsaktig over det hele.
Byen Esfahan er imidlertid veldig kul. Svære bazarer, et mylder av kule butikker, restauranter og te-hus. Den er faktisk så kul at vi har kosta på oss to hele dager her, før vi tar turen videre mot Teheran.
Staale being photographed
Dagen har vært svært innholdsrik. Den starta med at vi ble hanka inn midt på “Imam Square” for å være med i et eller annet kunsprosjekt for to studenter. De tok bilder av folks ansikter og sko. Så nå er nok våre bleke ansikter og sure sko snart hovedatraksjonen på ett eller annet kunstinstitutt ved Universitet i Esfahan.
Money Money Money
Ikke minst har også Hr. Langørgen fått veksla penger. Han har vært litt short på lokal valuta en stund. (Han fikk dog ikke vaska klær, så han er fortsatt litt short der…)
Mye penger gitt
Vekslingen ble en hysterisk festlig begivenhet. Det ser nemlig ut til at vekslingssjappene gir oss den pengevaløren de til enhver tid har mest av. Så da Hr. Langørgen klaska sine to amerikanske hundrelapper på bordet, fikk han intent mindre enn 100 stk 20.000 RIAL seddler tilbake.Det er en ganske så omfangsrik bunke penger.
Nå rusler han rundt her og betaler alt og alle med en penge som tilsvarer to dollar. 1200 norske kroner i tiere der altså. Nydelig.
Sofreh Khaneh Sonnati Restaurant - Esfahan, Iran
Vi har også for en gangs skyld klart å rote oss fram til en restaurant som serverer noe annet enn kylling og ris. “Sofreh Khaneh Sonnati” ser i utgangspunktet ut som en jukserestaurant laget kun for turister, men det har seg altså slik at det er en tradisjonell restaurant som serverer svært god mat. Ikke er det annet enn iranere å spore her heller, men det gjelder jo forsåvidt Iran generelt.
Sofreh Khaneh Sonnati Restaurant - Esfahan, Iran
Vi sleit litt med å vite hva pokker vi egentlig hadde bestilt, og hvordan vi skulle spise det, men gjengen på nabobordet stilte villig opp som hjelpere, mens de selvsagt filmet oss med mobiltelefonene sine og lo godt av oss. (Vi hadde visst bestilt noe feil salat til retten vi satt å trøkte i oss, så de bestilte liksågreit riktig salat og gav oss i stedet.)
Ståle mener vi mest sannsynlig ser ut som to japanere på Frognerseteren som akkurat har bestilt rømmegrøt med ruccolasalat, og til alt overmål spiser det hele ved hjelp av et flatbrød.
Gjengen på nabobordet sørga selvsagt for å bli tatt bilde av sammen med oss før de forlot åstedet.
Litt te i en park har vi også kosta på oss, og nå gjenstår det bare å slæcke litt på rommet før vi begir oss ut igjen for å se hva Esfahan By Night har å by på.
Måtte ta med bildet av bussen vi heldigvis ikke skulle ta i går. Det er sjelden jeg vil ta en buss til GOODBYE…
Bussen til GOODBYE
Også det lett legendariske rosesyltetøyet vi fikk til frokost selvsagt:
Rosesyltetøy
Girls having picnic in front of Amir Chakhmaq, Yazd, Iran
Vi har tilbringt dagen i ørkenbyen Yazd. Midt ute i ingenting ligger en by som har fått UNESCO til å sprøyte rundt seg med penger, noe som gjør at Yazd gamleby framstår så inntakt som en gammel persisk by vel kan gjøre.
Byen er bevart slik den opprinnelig var, med hus laget av en blanding av leire og halm. Mengder av små smug, gater, Bazarer, moskeer, overbygde gater og små hus utgjør en labyrint uten like, og noe av morroa her er å bare rusle rundt og prate med folk, kikke inn i hus og besøke moskeer.
Praying at Jameh Mosque, Yazd, Iran
Etter timesvis med rusling i gatene ble det pizza til middag på den lokale pizzasjappa. Hotell-restauranten vår var nemlig fullsatt av et eller annet slabras som ikke så ut til å ha tenkt å gi seg med det første.
På pizzasjappa ramla imidlertid Mormor og de åtte ungene, Iran-edition inn. Makan til festlig gammel dame skal du lete lenge etter, og mindre av en samtale har vi da også sjelden forstått. Barnebarnet fungerte som en form for tolk, mens resten av vennindegjengen fniste og lo godt av Mormors noe utagerende samtale med de to vestlige guttene.
Mormor og de åtte ungene - Iranian edition
Av samtalen er vi sikre på å ha fått med oss minste tre ting.
1. Det var enda godt vi likte Yazd.
2. Ståle var pen.
3. Jeg burde både klippe meg og barbere meg.
Etter endt måltid spurte jeg om det var mulig å få ta et bilde av nabobordet, noe som etter svært mye om og men gikk i orden. Mormor var nemlig ikke så hypp på å bli tatt bilde av. Etter et par bilder av kun jentene og litt latter og morro, var imidlertid også Mormor klar og digga gruppebildet såpass mye at hun også insisterte på at jeg tok et kun av henne.
Mormor - Iranian edition
Deretter fulgte de obligatoriske 15 minuttene med bilder av både meg og Ståle med alle de ulike jentene, og muligheten for at vi henger som postere på ett og annet Iransk jenterom er overhengende. Iallefall “Ståle the Pretty” da, meg er det mer usikkert med…
The Road to Yazd
I dag tidlig tok vi fatt på veien mot Yazd som er reisens neste stopp. 45 mil på Iranske motorveier i buss er en opplevelse i seg selv. Vi trodde vi hadde fått en gunstig plassering på sete 44 og 45, men det ville ikke ha seg slik gitt.
De to hvite skulle sitte i sete en og to. Noe som i utgangspunktet høres både hyggelig og gjestfritt ut, og det var helt sikkert også ment som en hyggelig gest. Den eneste ulempen med sete en og to er at man da ser aboslutt alt det sjåføren foretar seg. Det er ikke alltid like beroligende.
Iransk Disneylandbuss
Når bussen i tillegg ser ut som et lite stykke Iransk Disneyworld, og alle de tre (til fire) som sitter i framsetet skravler konstant, drikker te og spiser en eller annen form for frø, blir reisen en smule mer spennende enn strengt tatt nødvendlig.
The Road to Yazd
Etter syv timer med de drøyeste forbikjøringene i manns minne, tuting ut av ville helvete og blinking med lysene i et eller annet form for hemmelig kodesystem, kom vi uansett velberget fram til Yazd.
Her har Langørgen i bunn og grunn fått viljen sin. Jeg sikter utelukkende etter “Budget-delen” av Lonely Planet, men etter at jeg booka oss inn på et Apartment-Hotel med hull i gulvet som eneste do-mulighet i Mashad, har Hr. Langørgen nå fått viljen sin og vi har kranka opp nivået til “Mid-range”.
Mehr Traditional Hotel
Det har ført oss til lett fasjonable “Mehr Traditional Hotel” midt i Yazd gamleby. Det er mildt sagt et fett hotell, og etter at jeg nesten lagde en scene i lobbyen da de hadde skrudd opp prisen til 70 dollar natta, fikk vi det da også ned til 50 dollar natta. Absolutt ikke noe å si på. Det er i tillegg både sittedass og hull i gulvet på badet, så jeg forsøker nå å framforhandle en 60/40 deal med Langørgen hvis jeg kun benytter meg av hullet.
Mehr Traditional Hotel
Rommene på Mehr ligger rundt en bakgård som nå (vinter og høst) er dekket med et kjempestort telt. Svært lung og fin stemning her, og når det i tillegg er WLan i både bakgården og på rommene smiler jeg fra øre til øre.
Yazd ser ut til å være en svært så spesiel by der det meste av gamlebyen er bevart i tradisjonell-stil med tusenvis av små gater og smug.
Yazd fra lufta
Get ready to Get lost. I morgen er det vår tur.
Persepolis, Iran
I dag har vi vært på en heidundrende runde i Persernes gamle rike. Jævlig mye syke ruiner og stein stabla oppå hverandre, historie som ikke ligner grisen og konger som virkelig var konger. Persepolis er rett og slett et veldig imponerende stykke bygning, og det må rett og slett ha vært sykt å komme ruslende inn her for 2500 år siden og se herligheten stå der.
Kyros Den Stores Gravkammer
De tidligste vestlige oppdagerne som kom til Persepolis fant like så greit ut at de skulle tagge ned stedet med navn og årstall, så her er det massevis av svært svært tidlig tagging. Den vi likte veldig godt var ved en herremann med navn Stanley, tagget i 1870 :)
Tagging fra 1870
Som vanlig kommer det mengder med mennesker opp til oss og vil prate og høre hvordan det er i vesten. Hva vi liker av musikk, hva vi tjener, hvem som er best i fotball, hvilken alkohol vi foretrekker og om vi er gifte.
Ikke alle fordommer stemmer med Iran, det er i grunnen svært få som faktisk gjør det. Denne jentgjengen, med hijab’en trukket godt bak på hodet, kom over og vekslet noen av de engelske glosene de kunne… Mye latter og “Hello How Are You?!” Iran er så mye mer enn man leser i VG…
Ikke alt man leser i VG er korrekt!
På veien så vi haugevis med Qashqai Nomader som driver rundt i Iran som gjetere. Primitive greier, men så det det nå uansett ikke alle som kan skilte med å ha fått en bil oppkalt etter seg….
Qashqai nomader i utkanten av Shiraz
I går kveld stakk vi til Hafez grav i Shiraz. Hafez er den mest kjente perserdikteren, og rundt graven hans står det en fet park hvor unge Iranere lurer rundt i dekket av og skulle studere og lese dikt. I virkeligheten lurer de selvsagt rundt på jakt etter noen fra det motsatt kjønn de kan se på/snakke med/flørte med. Søtt å se voksne mennesker oppføre seg som tenåringer.
Hafez Tomb
Vi er også umåtelig populære og det er kul umulig å gå i fred uten at noen kommer bort og skal snakke engelsk. Veldig morro.
I morgen går turen videre til Ørkenbyen Yazd med buss…
PS. Nå fikk jeg akkurat komplimenter for Mac’en min her på Internettcafeen: “Where are you from? Your laptop is very beautiful!” Det skjer veldig sjelden hjemme i kongeriket
Vi har lagt turen med fly ned til Shiraz i Sør-Iran.
I dag har vi stort sett humpet rundt i byen her til fots, vært innom den gigantiske Bazaren, og surret oss inn på nok et Moskeeområde vi strengt tatt ikke har tilgang til som ikke-muslimer. Snappet et par smugbilder fikk vi også til.
Shiraz ligger rett ved superattraksjonen Persepolis, og i morgen har vi haiet en taxi som skal ta oss på sightseeing fra 11-19. Full pakke med severdigheter.
Vi har nytt den lokale “Zam Zam” Colaen, spist Iransk pizza og besøkt graven til Persias mes kjente poet Hafez. Meget forsegjort og avslappende oase midt i storbyen. (Shiraz har to millioner innbyggere)
Vi har hatt en ettermiddag/kveld her i Mashad før vi stikker til Turkmenistan i morgen tidlig. Rakk å legge et besøk innom den svært så berømte Haram-e-Razavi, som blant annet inne holder Imam Reza Shrine. Ekstremt imponerende og voldsomme greier, med tusenvis av mennesker samlet til kveldsbønn. Dessverre var det strengt forbudt med kamera der inne så det ble litt smugfotografering med iPhonen
Deretter har vi nytt litt te og en vannpipe og en bedre middag
Nå er det natta før vi reiser inn i Turkmenistans ørken i morgen.
PS. Vi har også sutret oss til en form for vestlig dass på hotellet
Da er vi trygt ute av Afghanistan. Crazy biltur som vanlig fra Herat tilbake til Mashad. Nå driver vi å ratter på for å komme oss til Turkmenistan i morgen tidlig…
Iranerne har jo føkka opp igjen og kun gitt oss single entry visa, så nå er det på den igjen med visahelvete. Dette har vært syke syke dager, som jeg aldri kommer til å glemme… For et land. For et folk.
… the one and only way to travel…
Jeg er mildt sagt imponert over hvor mye som faktisk går inn i bagasjehyllene på en Boeing 737… Poser, bokser, kasser, bagger, dresser, kofferter som ville fått RyanAir til å kreve tresifret i betaling og hele formkaker på brett.
Gudene må jo hvordan alt dette har sluppet gjennom, eller skal vi si utenom, innsjekk og for å ikke snakke om sikkerhetskontrollen, men nå er det nå iallfall ombord på Turkish Airlines flight 1278 til Mashad.
Gjennom en litt merkelig form for dugnad bidrar alle så godt de kan med å få trykt det meste av stasjet inn i alle flyet ledige hulrom. Det er litt av en operasjon, men den ser ut til å lykkes sånn mer eller mindre.
Sidemannen min, som fortsatt renner svette som et gjennomsnittelig norsk fossefall, har endt opp med to poser stappfulle av gotteri i fanget. Det ser ikke ut til å plage ham nevneverdig.
