happygolucky.no

Iran fra lufta

Vi flyr østover fra Teheran mot Mashad… for å komme oss hjem. Det rimer ikke helt, og i retrospekt hadde det nok vært lurer å booke hjemreisen fra Teheran.

Men slik er det når man ikke planlegger så jævlig nøye. Vi har fått billige flybilletter ($50), noe som, til Hr. Langørgens store fornøyelse, har spart oss for 14 timers nattog på andre klasse. (Jeg tror det hadde vært litt kult.)

Ståle får flygodis

Når han i tillegg får overraskelsepakke på flyet, lyser han som ei sol. (Han er nettopp blitt revet ut av en tilstand som best kan beskrives som Semi-Kronisk-Tretthets-Syndorom-ish på bildet og lurer veldig på hva han har fått i hendene)

Turen fra Teheran til Mashad tar oss fra vest til øst i Iran, og man får et fint overblikk over hva dette landet i bunn og grunn består av: Fjell og ørken.

Iran fra lufta

Demonstration at the former US Embassy - Teheran

Det er noe med det å våkne av rabalter og taktfast roping fra gatene utenfor hotellet man bor på. Siden jeg uansett oppvåkning er relativt slow om morgenen er det Hr. Langørgen som er på beina først. Lenge før klokka åtte:

- Hey…. stikker ned å spiser frokost og sjekker ut stemningen litt jeg..

Jeg slumrer litt til, hopper i dusjen, spiser de vanlige to stykk tørre pitabrød med ett eller annet obskurt syltetøy også er vi klare. Det er 30 år siden iranske studenter okkuperte den amerikanske ambasaden, tok de ansatte som gisler, og for alvor havna på kant med Uncle Sam.

Det skal selvsagt markeres og det er “Ned med USA” ropene vi hører helt oppe på rommet vårt. Det har seg nemlig slik at vi har prestert å legge oss inn på et hotell 200 meter unna denne tidligere amerikanske ambasaden, som nå er en eller annen form for militær treningsleir.

Demonstration at the former US Embassy - Teheran

Vi surrer oss ut i gatene. Jeg har kameraet trygt i skulderveska. Ikke noe grunn til å provosere her unødig. Vi er her som turister, og oppfører oss deretter. Gatene er nemlig, for å si det pent, fulle av politi, militære og Basji-milits. Stappfull faktisk. Vanlig politi, opprørspoliti med hjelmer, skjold og køller på motorsykkel. Det mest oppsiktsvekende og absurde av alt er likevel Basji-militsen.

Selv om Basji-militsen har en lang historie og i utgangspunktet består av frivillige, er det ved anledninger som dette kort fortalt unge menn som får betalt av myndighetene for å rusle rundt blandt demonstrantene i sivil. De er relativt lett gjenkjennelig der de surrer rundt i grupper på tre, med walkie-talkie i hånda, og en langkølle hengende eller stikkende ut et eller annet sted. Oppgaven er å sørge for at det ikke befinner seg folk med motsatt holdninger og meninger i demonstrasjonen enn det regimet ønsker.

Dukketeater

Utenfor den tidligere amerikanske ambasaden ser de ut til å lykkes greit med det oppdraget. Bløffen er imidlertid svært enkel å avsløre. To kvartaler bortenfor demonstrasjonen står nemlig bussene. I hopetall. De aller fleste som er med i demonstrasjonen ser ut til å enten være svært unge skoleelever, eller folk som er busset inn fra ulike områder rundt Teheran. Man får en snikende følelse av at de i virkeligheten ikke helt vet hva de er med på.

Den offesielle statlige pressen er oppstilt på en liten tribune og roper og skriker og dirigerer demonstrantene rundt slik at bildene blir best mulig. Det brennes amerikanske og israelske flagg, samtidlig som det takfast ropes mot de samme to landene på farsi.

Demonstration at the former US Embassy - Teheran

Prikken over I’en i hva absurd angår oppstår når vi, som nå har rotet oss helt inn i folkemengden foran ambasaden som skal drepe USA, ikke får annet enn “Hello. How Are You?”, “Welcome to Iran” og “Can I take your picture with me”-tilrop. Vi smiler, avbildes sammen med de som vil ha bilde og tenker at dette må være verdens størrste dukketeater ever.

Det er rett og slett bare sykt.

To demonstrasjoner

Etter å ha hengt rundt litt begir vi oss vestover. Vi har prata med et par studenter som kan fortelle at motdemonstrasjonen mot regimet ikke kommer til å utspille seg her. Noen kvartaler lengre vest ligger nemlig to av de store universitetene i Teheran. Og ganske riktig. På veien mot et av byens mange torg, endres strømmen av mennesker. Vi er plutselig som kjerringa mot strømmen og regne. Etter det tredje “Don’t go that direction. Very dangerous! Police!” snur vi og følger studentene sørover.

De er mange, men ikke mange nok til å hamle opp med de tusenvis av politimenn, militære og basji’er som har Teheran i et jerngrep. 23 personer ble vissnok arrestert i motdemonstrasjonen mot regimet. En av opposisjonslederne, Mehdis Karroubi, var til stede på torget hvor motdemonstrasjonen endte opp og ble angrepet av Basji’ene og politiets tåregass.

Unge studenter viser oss V-tegnet i det de passerer oss. Andre hvisker “We shall overcome” til oss, mens ei gamel dame roper: “Mousavi” inn i en passerende bil. Modige folk!

The Christ

Etter at en Basji-fyr huker tak i oss og ber meg vise bildene jeg har tatt legger jeg kameraet i veska. Man må egentlig ha tillatelse for å ta bilder i Teheran i dag. Det har jeg strengt tatt ikke…

Rett utenfor hotellet blir vi også stoppet av politiet. De vil se pass. De får se kopier av passene og visaene våre. Det ligger i sakens natur at de ikke forstår en dritt av hva som står på papirene. Våre latinske bokstaver er like uforståelige for dem, som de persiske er for oss. Faktisk så tro jeg vi er stoppet av politiet fordi en av dem kan litt engelsk og vil briefe for kompisene. Han kikker lenge på bildene før han gir oss tilbake papirene:

- You look like the Christ! (bestemt for entall)

Vi knekker sammen i latter og rusler videre.

Jeg for min del tror kanskje det er på tide å barbere seg…

I morgen forlater vi Teheran og dens 12 millioner innbyggere. Vi skal fly til Mashad og videre hjemover via noen dager i Istanbul…