Etter ni dager på en slags speed-rundtur i Myanmar har vi kommet oss tilbake til sivilisasjonen i Bangkok.
Fantastiske dager i et ganske så lukket, primitivt, men samtidig vakkert og svært så spennende land.
Rundt 4000 bilder har kameraet mitt måtte knipse… Her er 15 stk som vel kan ses på som en smaksprøve fra vår rundreise i Myanmar…
To be continued…
Soloppgang over Bagan. Med sine over 2000 Pagodaer (kremtoppene på bildet) er Bagan et relativt mektig syn. Det gjør selvsagt ingen ting med et par luftballonger heller...
Henrik nyter utsikten fra toppen av en av Pagodaene.
Thatbyinnyu Tempelet i solnedgang, Bagan, Myanmar
Innle Lake i morgengry
Innsjøen Innle består av en rekke landsbyer spredt ut over sumpområdene, hvis hus står på stolper, og eneste transportmulighet er ved hjelp av båt.
Fisker på en tradisjonell båt ved Innle Lake
Vi leide oss en Long-tail-båt for en dag og surra rundt på innsjøen mellom de ulike markedene og landsbyene.
- Skal det være et egg eller to. En jente forsøker å selge oss egg av ett eller annet slag på bussturen mellom Bagan og Innle.
Reisefølget er noe sliten etter tre timer med søvn, og det som viste seg å skulle bli 16 timer på en slags buss...
To jenter ved Mount Popa iført den tradisjonelle ansiktskremen Thanaka. Thanaka brukes som sminke, parfyme, men kjøler også ned og beskytter mot solen.
Yangon International. Den definitivt mest behagelig og effektive måten å reise rundt i Myanmar på er med fly. Alt er dog noe anderledes enn hva vi kjenner fra Kongeriket...
Yangon Streetlife. Med sine fire millioner innbyggere er Yangon er svært så pulserende og livlig by. Dog kun på dagtid. Etter klokken ni er det, bokstavlig talt, ingen ting som er åpent.
Telefonkiosker av dette slaget finnes over hele Myanmar. Fascinerende saker.
En gateselger i Yangon iført den tradisjonelle ansiktskremen Thanaka. Thanaka brukes som sminke, parfyme, men kjøler også ned og beskytter mot solen.
Da var det jaggu over for denne gang også… Siste dag i Kabul ble den roligste, med live-sendinger i radio og TV.
Det har vært litt av en tur. Jeg har sett steder av Afghanistan jeg strengt tatt aldri trodde jeg skulle se, møtt folk som enten du liker det eller ikke brenner seg fast og fått et skikkelig innblikk i det sivilie Afghanistan.
Det har rett og slett vært nok et lite eventyr.
Afghanistan slutter aldri å fascinere, irritere, imponere og sjokkere. Neste stopp er Istanbul der vi desverre må tilbringe en ettermiddag og natt da det ikke går flusst av fly fra Kabul…
Masood-poster
Skolegutter i Kabul
Vi har hatt LIVE-dag i dag... Nå er vi imidlertid ferdige...
15 mil øst for Kabul ligger byen Jalalabad. Jalalabad er den største byen i det urolige Øst-afghanistan, og består hovedsakelig av Pashtunere.
Vi hadde et par intervjuavtaler i byen, og tok derfor kjøreturen fra Kabul gjennom det spektakulære Surobi-passet, og fulgte Kabul-elven ned til Jalalabad. Veien fra Kabul til Jalalalbad er for øyeblikket relativt trygg, og det er små politi-checkpoint med jevne mellomrom langs hele veistrekkingen.
Øst-Afghanistan er likevel ikke verdens tryggeste sted, noe som førte til at to av fikserne vi har hatt denne uka psyka ut. Vår nye fikser Fahim, som selv er pashtuner, mente at det burde gå bra, selv om han også konstant babla om at Taliban når som helst kunne angripe. Gutta var nok en smule edgy, og for å ikke bidra til hjerteinnfarkt hos de to, fulgte vi rådet om å “dress-down” eller “dress-up”. Alt etter som hvordan man ser det.
Barna lurer nok på hvem denne lokale fyren med kameraet er...
Jeg gikk derfor til innkjøp av en tradisjonell Afghansk drakt. Ikke at jeg akkurat blendet inn av den grunn, og ble tatt for å være Afghaner, men det funket faktisk overraskende bra, i kraft av at folk ikke ved første øyekast så at jeg ikke helt hørte hjemme her.
Vi har med andre ord vært så langt under radaren som overhode mulig de siste to dagene. Det har også innbefattet, sånn helt uten av vi var informert, et bytte av bil. Fra å dundre rundt i en Toyota Landcruiser i Kabul, har vi nå kjørt rundt i en svært så sliten Toyota Corolla. Ulempen er selvdagt at du går din sikre død i møte, selv ved kollisjon med en trehjulasykkel.
Horribel kjøring gjennom Surobi-passet
Og muligheten for å dø i en bilulykke er absolutt til stede her nede. I de 6 timene vi kjørte fram og tilbake til Jalalabad, så vi 4 ulykker, hvorav en av dem innebar et barn som mest sannsynlig døde etter møte med en minibuss.
Det kjøres forbi i svinger, det er av og til fire biler i bredden, og det er nesten front-til-front i hver sving. Jeg har sett mye rar kjøring rundt omkring i verden, men ingen kommer nære Afghanistan. Rett og slett jævlig skummelt.
Gro satte på musikk og lukka øynene, jeg satt i helspenn i seks timer til ende….
Mektige fjell i Surobi-passet
Militært nærvær på veien til Jalalabad
Elvedeltaet til Kabul-elva
Burka-kledd tigger på veien til Jalalabad
Noen kommer ikke levende gjennom Surobi-passet
Surobi-passet
Rester fra Russerne på veien til Jalalabad
Moske
Kirkegård på veien til Jalalabad
Veien klamrer seg til fjellsiden gjennom Surobi-passet på veien mellom Kabul og Jalalabad
Utbrent tankbil på veien til Jalalabad
Det frodige elvedeltaet til Kabul-elven
Jalalabad
Vi gjør intervjuer med de lokale
Hele landsbyen ser ut til å ha samlet seg for å bivåne TV-teamet som er på besøk
Ukas bil er jaggu en Toyota Corolla...
Den lokale høvdingen takker oss for besøket
Du kan ta meg ut av Afghanistan, men du kan aldri ta Afghanistan ut av meg!
Jeg og Høvdingen har like klær, så vi posere sammen!
Siden Jalalabad ikke akkurat bugner over av sikre hoteller, endte vi opp på Spinghar hotell. Jeg fikk for sikkerhets skyld suitten Shaen brukte å bo på. Sweet!
Gullsenga
Shaen av Jalalabad slapper av i forværelset
Siden vi også har jobbet, sender jeg hjem litt radio over satelittsambandet! Praktisk sak altså!
- We are not in city yet! You see smoke from bomb?! That is city!
- Hæææ… From bomb??!!
- Yes. See smoke. That is bomb. We are not in city yet…
- ehh… ok… You know where the bomb went of? Are many people dead?
- I dont know… Kandaharis don’t care anymore. There is bombs and shooting every week in Kandahar. Nobody cares anymore!
Vi har akkurat blitt plukket opp på Kandahar International Airport av Safi, vår sjåfør for dagene i Kandahar. Fyren er et eneste stort smil, og bedyrer at det ikke er noen grunn til å være redd her i Kandahar.
Bilett i boks. Innenriksfly FTW
Jeg kjenner at jeg likevel er en smule urolig i det vi kjører nærmere den sorte røykskya.
Kandahar er Afghanistans nest største by, og er byen hvor Taliban hadde sitt utspring. Den er også en av de minst trygge storbyene i Afghanistan. Vi er her for å gjøre en sak i forbindelse med sikkerheten i byen og hva den fører til, og er heldigvis i så trygge hender som vi kan være.
Det er likevel noe veldig ubehagelig over Kandahar. Blikkene, stemningen, folkene. Vi gjør hvert stopp i byen så kort som mulig. Gjør verdens korteste stand-up, og skyter det vi klarer av gatelivet før hordene av mennesker som på sekunder stimer til blir for voldsomme, og vi må bevege oss videre.
Av sikkerhetsmessige grunner har vi valgt å bo hjemme hos de vi lager sak på. På gulvet i stua har vi fått utlevert hver vår madrass. Det er enkelt, men holder i lange baner. Fordelen er at vi slipper å forflytte oss unødig rundt i denne byen. En fantastisk gjestfrihet får vi også oppleve.
Old man in Kandahar
Kandahar Streetlife
Brønndusj i Kandahar
Burka i Kandahara
Eyes in the sky...
Kandahar er full av sykler og motorsykler
Kandahar streetlife
Amerikanerne flekser muskler... men de gjør ikke stort mer for lokalbefolkningen gitt...
Kandahar streetlife
Burkakledd dame sittende i veikanten
I utkanten av Kandahar
I utkanten av Kandahar
Innkvartering for natten
Et slags venterom for et ni timer forsinket fly. 25 dollar dagen.
Enda mer venting gitt... denne gangen på et ANP-checkpoint
Siden vi ikke har spist på 8 timer, gikk vi bananas i flyplassens noe begrensede kantineutvalg.
Sikkerhetsmannen tok fra meg monopoden min, og bar den stolt rundt som ei kølle. Jeg fikk den igjen i det vi landa i Kabul.
Jeg hadde glemt hvor digg Pop faktisk er.
Merkeligste fenomenet. Elvedelta møter ørken.
Da er det fly-time! Jeg sneik i innsjekkingskøa ved å gå med Gro i damekøa, brilliant taktikk.
Kandahar har vært en spesiell opplevelse. Jeg kjenner jeg ikke nødvendigvis trenger å dra tilbake dit i morgen...
Dagen i dag har gått med på en sak fra Kabul. Fascinerende by. Ufattelig rart å gjøre intervjuer med mennesker som i fullt alvor tror det er alt fra den amerikanske regjeringen, til Israel eller Pakistan som stod bak terrorangrepet på tvillingtårnene.
Dette landet har en lang lang vei å gå før det kommer seg opp på beina.
Barn leker på en gammel Russisk tanks på en høyde i Kabul
Det er ti år siden han ble drept. Her i Kabul er det ingen som har glemt han av den grunn...
Antique Street... Eller Chicken Street som det vissnok her før...
Kabul City
Dette bildet bør nok hete: Hengende Trillebårer
Meg, utkledd som fotograf, på en høyde i Kabul
Knoll og Tott 1
Knoll og Tott 2
Gro kjemper mot varmen på en høyde i Kabul
Dagens Lunch inntas på Afghan Fried Chicken. Fin fin restaurant.
Da er vi i boks med første sak herfra. Et besøk hos en familie i Kabul, med ei spesiell datter i familien. Dagene går med på å klippe og publisere de opptakene vi har gjort til nå, samt å planlegge neste ukes utflukter.
Her kan du høre saken som gikk i “Verden på Lørdag”:
Hvis jeg ikke visste bedre ville jeg nok trodd at det var en pygme som plutselig hadde røska sekken min ut av taxien, slengt den på ryggen og lagt avgårde inn i kaoset Varanasi.
Av en eller annen grunn har han valgt å ta min sekk, mens Cathrine pent må bære sin egen.
- Follow me! I work for Ganpati Guesthouse, er beskjeden pygmeen lirer av seg før han forsvinner bak ei ku.
Hellig ku i Varanasis gater
Jeg ser noe spørrende på taxisjåføren som smilende hentet oss på flyplassen med et skilt hvor det stod “Mr Marous – Ganpati Guesthouse” en halvtime tidligere.
Nå bare vingler han i kjent India-stil på hodet, og veiver hånda med en gest som indikerer at jeg skal følge pygmeen.
I min enfold har jeg trodd at når man bestiller “AirPort pickup” til hotellet så betyr det fram til hotellet og ikke 15 minutters gåtur unna.
Nå er det forsåvidt verken pygmeen eller vingle-hode-taxisjåføren sin skyld at vi må gå. Jeg har nemlig bestemt oss for at når vi først skal være tre dager i Varanasi, så skal vi bo så nære Ganges som mulig.
Så nære Ganges har det faktisk blitt at det ikke er lov å kjøre bil fram til hotellet. Ikke det at det er mulig heller for den del. Gatene blir etter hvert så trange at de best kan beskrives som norske smug.
Bading i den Hellige Mor Ganga - Varanasi, India
Kultursjokket er komplett. Det stinker urin, curry, kuskit, kloakk og bål. Det er hellig kyr og medfølgende kuskit over alt. Hellige menn meditere foran små templer, og temperaturen må ligge godt over førti grader.
Varanasi har rett og slett slått meg så grundig i trynet at jeg vakler rundt for å unngå å ta kulturell telling.
Om ikke alt dette var nok, så har vi fått følge av enda en fyr som sier han jobber for Ganpati Guesthouse, og velvillig forteller om alt vi ser og ikke ser, til tross for at ingen av oss har spurt om noe som helst. Han er imidlertid ikke like lysten på å bære sekk i varmen, så Canthrine må fortsatt bære sin. (Adm red: Jeg spurte flere ganger om jeg skulle bære sekken, men ble avvist. #gentleman)
Etter 15 minutter gjennom det som må være verdens merkeligste og mest inntrykksfulle gater, er vi faktisk framme ved “Ganpati Guesthouse”. Pygmeen rusler inn, mens nummer to blir stående utenfor og insistere på at vi skal bruke ham som guide når vi skal se Ganges senere. Han jobba visst ikke for hotellet vårt likevell gitt…
Streets of Varanasi, India
Pygmeen derimot gjør det, og tar oss etter hvert med til rommet som blir ekspressoppgradert i resepsjonen til “Ganges View – Private balcony”.
Han får to kroner i tips og rusler avgårde smilende fra øre til øre.
Vi bor i praksis PÅ Ganges, og kan rusle hotellets private trapp rett ned på “strandpromenaden”. Beliggenhet. Beliggenhet. Beliggenhet. Magisk!
“Ganpati Guesthouse” er forsåvidt en historie for seg selv. Etter Varanasi-standard er det spottless. Hvor som helst ellers i verden ville deg vært et nedslitt, gammel og skittent hotell. Varanasi er imidlertid så langt fra resten av verden som man kommer.
My Home Away From Home in Varanasi, India
Hellige mor Ganga.
Varanasi ligger altså ved Ganges. Hinduenes hellige elv. Å bade i Ganges skal etter sigende bety, hell, lykke og enda mer lykke. Det ser det faktisk ut til at det å drikke av elva også betyr. Folk slurper i seg vannet i tide og utide i løpet av badeseansen.
Bading i den Hellige Mor Ganga - Varanasi, India
Alt dette er jo i utgangspunktet bra. Hadde det ikke vært for at Ganges må være det mest forurensede stykke vann på planeten vår. Det er altså så inn i helvete jævlig at det er vanskelig å tro. 32 kloakkavløp fra Varanasi går rett ut i helligdommen, søppla formelig flyter, kudrit, bade de kuer og klesvask er bare noen av ingrediensene Hellige Mor Ganga må finne seg i å smake på. Det er så ekstremt at bare tanken på å få noen dråper med vann på meg gir meg frysninger.
Årene på de mange båtene som ror opp og ned Ganges blir borte i vannet straks de bryter vannskorpa. Det ligner i grunnen mer på lapskaus, enn på elvevann.
Å rusle langs de ulike “Gath’ene” som utgjør Varanasis “Strandpeomenade” er likevell noe av det feteste. Her kryr det av pilgrimmer fra hele India som er kommet for å bade. Hellige menn som bor ved Ganges og hundrevis av kuer som bekymringsløst rusler rundt, driter og bader.
Bading i Ganges - Varanasi, India
De ulike Gath’ene er dedikert ulike guder i Hinduismen. Mest spesiell er utvilsomt Manikarnika Ghat. Dette er den størrste av de såkalte “burning gaths”, eller kremasjons Gath’ene. Å dø ved Ganges for å så få asken sin spredt ut over den hellige elva garanterer moshka, Hinduenes løsrivelse fra reinkarnasjons-sirkelen.
Varanasi er rett og slett et eventyr av en by. Det er så mange farver og lukter og inntryk at det nesten blir for mye. Hele tiden. Fra de brennende likene ved Manikarnika til de australske back-packerne som helt tydelig har tilbringt for lang tid i elvebyen og rusler rundt som levende Indiska-butikker.
Det er sagt å være “en tåre på evighetens kinn”, mausoleet som Mughal emperor Shah Jahan bygde til sin kone som et symbol på evig troskap.
Jeg tenkte at “hvor fint kan nå egentlig et hus være”?
Vel… det kan være fint… det er faktisk utrolig flott.
Taj Mahal er rett og slett en fantastisk bygning, satt på en fantastisk plass i fantastiske omgivelser. I min verden det nest fineste huset jeg har fått sett, kun hårfint slått av Potala Palace i Tibet.
Alvorlig mann som besøkte Taj Mahal
Taj Mahal
Ung gutt med sminke ved Taj Mahal
Besøkende til Taj Mahal
Indere fotografere andre Indere foran Taj Mahal
Taj Mahal
Lille brille på jenta der...
Taj Mahal
Guiden (som noen på død og liv skulle ha) sa: Take Picture Here! Da ble det slik..
Den skjeve minaret i Agra
Taj Mahal
Besøkende til Taj Mahal
Boolywood neste
Cathrine er et yndet fotomotiv for lokalbefolkningen
Plutselig sitter han der. Jeg ser ham ikke engang. Cathrine skriker til. Vi suser rundt i en rickshaw på en av New Delhis mange firefelts gater.
Midt i kaoset av biler, kyr, rickshawer, busser og mopeder har vi akkurat sneiet en eldgammel utmagret tigger. Sittende i kaoset midt mellom to veibaner med hånda utstrakt mot trafikken som suser forbi. Kneet mitt har etter sigende sneiet hodet hans.
Rickshaw i New Delhi
Jeg aner ikke hvordan folk rekker å donere en slant, eller hvordan man overlever dag ut og dag inn sittende som en krøpling midt i Delhi på en motorvei. Jeg vet bare at det ikke er noe man gjør frivillig. Ikke gjør som annet enn sistevalg i livet. Ikke gjør med mindre man er definitivt nederst på rangstigen.
Vi er på vei til Imperial Palace for å spise en bedre middag som avsluttning på India-oppholdet. Bismak.
New Delhi, Indias administrative hovedstad, oppsummerer på bizart vis hele den knapt ukes lange reisen vi har foretatt oss mellom attraksjonene i det nordlige India. Et land så fullt av ekstreme forskjeller, ekstrem urettferdighet, ekstrem glede, dedikasjon, lukt, smak og inntrykk, at det er vanskelig å finne ord.
Drive-by fra toget mellom Agra og New Delhi
På mange måter er India for meg det absolutt motsatte av Norge. Et land som i tusenvis av år har dyrket klasseskillet, kastesystemet, som om det var det absolutt eneste som betydde noe. Et land der Kong Salamon fortsatt spiser overdådige middager på hoteller hvor kelnerne sørger for at tallerkenen din aldri er tom (i overkant provoserende BTW), mens Jørgen Hattemaker sover under en pressening ved motorveien utenfor. Heldig hvis han har en norsk krone å leve for den dagen. Disturbing.
Det er mulig vi har med verdens størrste demokrati å gjøre. Vi har så helt klart ikke med verdens størrste sosialdemokrati å gjøre.
Drive-by fra toget mellom Agra og New Delhi
Samtidlig er det umulig å ikke la seg fascinere av kaoset, menneskene, måten ting gjøres på og de utallige luringene som nyskjerrig spør hvor du kommer fra og rusler sammen med deg opp gata, for å til slutt også lure på om du ikke er interessert i å kjøpe eller iallefall se på noe aldeles nydelig silke i onkelens butikk.
Alle har en agenda i India. Iallefall når du rusher deg igjennom nord-Indias turistløypa på ei knapp påske. Ingenting er gratis, og de aller fleste som vennlig stopper deg og stiller nyskjerrige spørsmål på gata har en eller tusen baktanker med det hele.
Drive-by fra toget mellom Agra og New Delhi
Det tar ikke veldig mange dager før det også blir hverdagslig, og man navigerer seg igjennom gatene ute å bry seg.
India har vært et eventyr. På ingen måte et paradis. På ingen måte en ferie, men en fantastisk reise inn i en verden av farver, lukter, smak, luksus, fattigdom og ekstreme forskjeller. India er overlegent det mest spesielle landet jeg har vært i uten krig eller åpen konflikt.
En uke har gått sykt kjapt. Samtidlig føles det som om vi var vært her en måned. Minst.
Jeg kommer tilbake jeg fru India. Da lover jeg å bli lengre og se enda mer av deg! (Vi må kanskje gjøre en deal om at du lar meg være frisk i magen også….)
Street life New Delhi
Et svært så vanlig syn i New Delhi
New Delhi
Galskapens trafikk i New Delhi. Det er et aldri så lite mirakel at dette her gikk bra...
