Det viste seg plutselig at sommeren 2010 skulle tilbringes til det fulle i Afghanistan. Som embedded med den norske ISAF-styrken er jeg nå altså tilbake i Meymaneh, for å gjøre ferdig min del av dokumentarserien vi jobber med for NRK Fakta. Det er på en litt bizzaro måte svært tilfredstillende å være tilbake her, og få gjort seg ferdig med det vi har startet på.

Konseptet embedded er i utganspunktet fasinerende. Den beste oversettelsen på norsk er nok “innrullert”, noe som i praksis vil si at man “blir en del av” den norske styrken. Jeg har min plass i et av kjøretøyene, spiser, sover og reiser rundt med de soldatene jeg følger. For en sivilist er det svært mange nye og spennende sider med denne jobben. Bare det å få sett Nord-afghanistan på så nært hold er få forunt. Fattigdommen, det svært lave utviklingsnivået, kulturen, folkene, klærne, frytkten, ungene, luktene, støvet, varmen, dromedarene, krigen… det fortsetter i det uendelige.

At man i samme situasjon faktisk også beveger seg rundt med en moderne hær, med alt det som det medfører, gjørt at det kjapt kan bli litt overload med inntrykk. Etter noen uker har jeg begynt å komme meg inn i den militære lingoen, kjenne navnet på mange av folkene i kompaniet, skjønner hvorfor vi manøvrerer som vi gjør, hvem som bestemmer hva og hvordan moderne krigføring henger sammen. Læringskurven har vært noe bratt.

At vi, rent folkerettsmessig ikke er i krig, kan sikkertg godt stemme. Rent praktisk her nede er vi vi krig. Veldig i krig.

Dag to med kurs. Først er det imidlertid engelsk frokost på gjestehuset “Somerville Hotel”

Tre timer i transit hos tyskerne. Det meste går som vanlig på skinner her. Det regner. Jeg har spist baguette og drukket kaffe, og om litt skal jeg sette meg på nok et fly i rettning Malta. Circom Conference here I come.

Klokka nok en gang inn en treer hos den Israelske sikkerhets-eliten. Ben Gurion er nå offesielt en dans på Roser.

Les mer om hva de ulike nummerne betyr her, og hvorfor du ikke vil ha Yatzy i seksere på Ben Gurion:

http://www.flyertalk.com/forum/archive/t-944309.html

og denne:

http://www.globalresearch.ca/index.php?context=va&aid=10192

All things comes to an end gitt… Også turer til fjerne himmelstrøk. Fire intensive dager i Jerusalem/Betlehem/Tel-Aviv markerer slutten på denne påsketuren til Midt-Østen… Fra Beirut via Syria, med avsluttning hos nonnene i Der Heiligen Land.

I dag har vi tuslet rundt i Jerusalem. Gått The Rampart Walk oppe på bymuren, rusla gjennom Silwan-dalen i Øst-Jerusalem og tittet på de Jødisk-okkuperte husene der i det som akkurat nå er en av de varmeste potetene hva Israel/Palestina-konflikt angår. Gått opp gode gamle Helvete (Gehena) til Getsemane hage, og tittet på hordere av Russiske pilgrimmer i grupper med røde, grønne og gule capser. Alt avhengig av hvilken buss de tilhører.

Det er aldri feil å se solen gå ned over Jerusalem fra de Tyske Nonnenes überfete takterrase. Det blir ikke stort mer Jerusalem enn dette…

Au Revoir!!!

Vi bestemte oss for å se litt mer av Syria enn bare Damaskus og leide en sjåfør for en dag. Turen gikk til ruinbyen Palmyra mot grensen til Irak.

Å dra fra Beirut i Libanon til Damaskus i Syria er i utgangspunktet ingen lang reise. Den ser likevel ut til å ta en dag for vår del. En litt slow start på dagen, ble belønnet med 1,5 timers venting i “Service Taxien” til den var full.

Konseptet “Service Taxi” er kort forklart en gammel amerikansk bil, i vårt tilfelle en Chevrolet fra noen-og-sytti, en mann som kjører og fem håpefulle som sitter på. Tre i baksetet og tre med sjåføren i forsetet da bilen kledelig nok er utstyrt med rattgir, noe som gir plass til denne tredje personen framme.

Etter to timers relativt hårete kjøring over en fjellkjede, gjennom en grensepost hvor vestlige høflig men bestemt blir avkrevd for $30 pr Visa til Syria, har vi nå kommet trygt fram til Damaskus.

Jeg, som fungerer som en form for reiseleder siden jeg har mest erfaring med regionen, har smelt til og booket oss inn på et relativt dyrt hotell etter mine preferanser. Det koster riktignok ikke mer enn 400 kroner natten, eller 200 per pers, og Hr Langørgen hadde nok syntes badet var litt for slitent, men det oser ellers av gammel arabisk stolthelt. En litt sliten, men kledelig stolthet.

Dagene har stort sett gått med på å surre rundt inne i Damaskus gamleby. Vi har besøkt Umayyad Moskeen, shoppet krydder og snop i en av de mange Soukene, og drukket kaffe og te.

Damaskus er rett og slett en arabisk storby, med en helt greit sjamerende gamleby. Veldig gjestfri, enkel å ferdes i, og utrolig hyggelig. Uansett hvor vi ferdes ropes det sedvanlige “Welcome to Damaskus” etter oss, og det er behagelig få turister. Av en eller annen grunn er det en drøss med dansker her, men de er jo også stort sett hyggelige og greie, så det overlever vi fint.

Vi har tatt turen til Balbeeck. Et par timer i minibuss hver vei var definitivt verdt det. Ikke bare fikk vi se de imponerende ruinene av det Romerske tempelet i Balbeeck, men vi fikk også sett litt mer av Libanon enn kun Beirut.

Balbeeck er ikke en by som akkurat bugner av eleganse og glamour, men den er tross alt hjembyen til den litt omstridte politiske partiet / hummaitære organisasjonen Hezbollah, kanskje bedre kjent for sin væpnede fløy “Al-Muqawama al-Islamiyya” for folk flest hjemme på bjerget.

I Balbeeck er det stort sett bare flagg og plakater å se av Hezbollah for øyeblikket, selv om forståsegpåere heveder at den politiske og ideologiske kjernen fortsatt holder hus her. Jeg har kikket meg rundt etter Mr Hassan Nasrallah, forløpig uten resultat.

Den mer militante kjernen ligger nok i bunkere sør i Libanon og venter på neste provokasjon / mulighet for provokasjon fra/mot Israel.

Det er rart med enkelte steder. De er bare rett og slett ikke på noen måte slik man tror de skal være. Beirut må sies å være et slikt sted.

Det er rett og slett mye mer som å være i Sør-Frankriket, enn å være i midtøsten. Folkene, bygningene, stemningen og ikke minst butikkene, formelig oser av Europa. Men likevel med et herlig tilsnitt av Midt-Østen.

Vi har nå tilbrakt fire dager her, og Jerusalem har plutselig fått seg en seriøs utfordrer som min faborittby i Midt-Østen.

Fra rusleturer på Corniche, via Hagen-Dazs-is på cafe, til middag og drinks i trendy Gemeyzeh.

Chill rett og slett

Da har vi ankommet Beirut ved hjelp av Middle Eastern Airlines. Et flyselskap som overrasker med splitter nye fly, super mat og hyggelig betjening.

Så langt har en kveld i Beirut overrasket stort. Det er rett og slett som å være i Europa. Utroli vestlig, avslappet og behagelig.

Dagen i dag skal bestå av surring rundt i de ulike bydelene.

En god rundreise i på det Amerikanske kontinentet er ferdig. Vi har utført et aldri så lite eksperiment: Hva spiser mann på en rundreise i Amerika. Jeg har samlet bilder av alt jeg har inntatt av føde de siste 16 dager. Enjoy (Her finner du også Kim og Toms meny)

Read more…

Morgenstund har gull i munn og så videre… Jeg tok en rusletur, formen tilsier ikke jogging, i klisjeenes land. Venice Beach er så stereotypt at det nesten er pinlig. Junkier, treningsnarkomane, surfere og livvakter. Herlig!

Nå skal jeg bare blåse liv i The Evil Twins, så setter vi kursen langs Highway one, mot San Francisco.

Vi har hatt dagen i Los Angeles og siden vi bor midt på Venice Beach, får vi ta del i den herlige galskapen som utspiller seg på stranda her hver dag. Uteliggere, “kunstnere”, selgere og alskens trenende mennekser på skateboard og roller-blades. Bare det faktum at de fortsatt bruker rollerblades her, noe som jo i Kongeriket nå kun er forbeholdt narkomane, er relativt spesielt.

Deretter har vi vært en runde på Hollywood Boulevard, og opp på toppen av Mullholand Drive for en aldri så liten kikk på byen i solnedagang.

Noe som er svært nytt siden jeg sist var i LA er konseptet “Medisinsk marijuana”. Det har seg nemlig slik at California har legalisert marijuana for bruk hvis du får det foreskrevet av en lege.

Det har selvsagt ført til at det nå har poppet opp en mengde små “legekontorer” på Venice Beach, hvor det reklameres med at “Legen er inne” og at det bare er å droppe innom for å se om du kvalifiserer for marijuana.

Skal vi tro Times Magazines er det nå flere medisinske utsalg for marijuana i California, enn det er 7-Eleven butikker. Og de er det noen av…

Dagen i dag har stort sett gått med til to ting. Rusling langs stripa i Las Vegas, samt kjøring til Los Angeles.

Dette har vært dagen for de noe drøye kontraster. Vi kom oss opp i den berømte rett-tia, og satte kursen fra motellet vårt og inn i hjertet av Monument Valley.

Hele dette området vi nå surrer rundt i ligger i Amerikas største Indianerreservat. Navajo indianerne bor vel forsåvidt fortsatt her, selv om det er et relativt trist syn. Byene består stort sett av trailer-camper, og det ser ut som om evnen til å kaste skrot er fraværende. Aldri har jeg sett så mange bilvrak, gamle vaskemaskiner, oljefat og generelt skrot som i dette området. At det kryr av løshunder og tjukke indianere i pick-up trucks, gir også stedet et inntrykk av at det vel er over sin kulturelle topp.

Monument Valley derimot, er et noe annet kapittel. Det er rett og slett spektakulært. Den eneste, og helt klart beste beskrivelsen jeg kan gi, er “Westernfilm”. Det er rett og slett som å være midt inne i en. Røde fjellkanauser, ørken og svære åpne stepper. Eller prærie som det vel heter her.

På veien opp til Grand Canyon, har vi også lagt turen innom, Antelope Canyon. I praksis er dette en lang og svært trang kløft, omgitt av utrolige formasjoner.

Grand Canyon er nesten for stor til at man klarer å ta innover seg herligheten. Det er bare rett og slett gigantisk. Nesten 1000 meter dyp, og gud-vei-hvor-stor i utsrekning, strekker den seg over et gigantisk landområde.

Vi kjørte langs sørsiden, langs den såkalte South-Rim, og fikk med oss solnedgangen.

Nå har vi kjørt via Hoover Dam til Las Vegas, hvor vi har sjekket inn på Las Vegas desidert kjipeste stripe-hotell. Tropicana. Det suger så lut at jeg ikke en gang gidder å tenke på det.

Det får si sitt at jeg har dusjet i kaldt vann i dag morges. SUX. (Vi klaga såpass i resepsjonen ved utsjekk at de gav oss halv pris, så vi får vel være fornøyde. 180 kroner for et dobbeltrom er jo ikke ille)

Nå skal vi strengt tatt bare surre rundt i Vegas en dag…