Vi har tatt en runde gjennom Death Valley. Varmt. Salt. Svært vindetet. Sol. Ørken.
Nå har vi hoppet på et fly og dratt til Austin i Texas etter to ganske så morsomme dager i Las Vegas… South By South-West: Bring it on!
Crazy In Love - Kid Koala VersionEmeli Sandé2 days ago
Kill and RunSia2 days ago
Love Is BlindnessJack White2 days agoVi har tatt en runde gjennom Death Valley. Varmt. Salt. Svært vindetet. Sol. Ørken.
Nå har vi hoppet på et fly og dratt til Austin i Texas etter to ganske så morsomme dager i Las Vegas… South By South-West: Bring it on!
I dag har vi tatt oss fra Reno til Death Valley. En tur som i praksis går på baksiden av ærverdige “Yosemite National Park”. Veien som fører inn til Yosemite fra nord er dessverre vinterstengt, så det ble ikke noe tur på oss inn i det aller helligste.
Nå har vi ankommet Death Valley, og ser fram til en aldri så liten fotosafari der, før vi ender opp i Las Vegas i morgen kveld, hvor godeste Alf sitter og venter med det vi tørr gjette vil være en Rum og Cola i hånda.
Vi har lagt ut på en aldri så liten roadtrip. Turen i år går i nordre del av California, med endestasjon i Las Vegas, Nevada. Fin fin tur så langt.
Gårsdagen gikk med til å surre oss oppover fra San Francisco langs Highway 1, mens vi i dag har tilbragt store deler av tiden blant “Red Wood”-trærne, langs det som veldig kledelig kalles “Avenue of the Giants”.
I morgen setter vi kursen mot Death Valley, og Las Vegas.
Etter ni dager på en slags speed-rundtur i Myanmar har vi kommet oss tilbake til sivilisasjonen i Bangkok.
Fantastiske dager i et ganske så lukket, primitivt, men samtidig vakkert og svært så spennende land.
Rundt 4000 bilder har kameraet mitt måtte knipse… Her er 15 stk som vel kan ses på som en smaksprøve fra vår rundreise i Myanmar…
To be continued…

Soloppgang over Bagan. Med sine over 2000 Pagodaer (kremtoppene på bildet) er Bagan et relativt mektig syn. Det gjør selvsagt ingen ting med et par luftballonger heller...

Innsjøen Innle består av en rekke landsbyer spredt ut over sumpområdene, hvis hus står på stolper, og eneste transportmulighet er ved hjelp av båt.

Vi leide oss en Long-tail-båt for en dag og surra rundt på innsjøen mellom de ulike markedene og landsbyene.

- Skal det være et egg eller to. En jente forsøker å selge oss egg av ett eller annet slag på bussturen mellom Bagan og Innle.

Reisefølget er noe sliten etter tre timer med søvn, og det som viste seg å skulle bli 16 timer på en slags buss...

To jenter ved Mount Popa iført den tradisjonelle ansiktskremen Thanaka. Thanaka brukes som sminke, parfyme, men kjøler også ned og beskytter mot solen.

Yangon International. Den definitivt mest behagelig og effektive måten å reise rundt i Myanmar på er med fly. Alt er dog noe anderledes enn hva vi kjenner fra Kongeriket...
Et og annet snapshot fra Sardinia.
Da var det jaggu over for denne gang også… Siste dag i Kabul ble den roligste, med live-sendinger i radio og TV.
Det har vært litt av en tur. Jeg har sett steder av Afghanistan jeg strengt tatt aldri trodde jeg skulle se, møtt folk som enten du liker det eller ikke brenner seg fast og fått et skikkelig innblikk i det sivilie Afghanistan.
Det har rett og slett vært nok et lite eventyr.
Afghanistan slutter aldri å fascinere, irritere, imponere og sjokkere. Neste stopp er Istanbul der vi desverre må tilbringe en ettermiddag og natt da det ikke går flusst av fly fra Kabul…
15 mil øst for Kabul ligger byen Jalalabad. Jalalabad er den største byen i det urolige Øst-afghanistan, og består hovedsakelig av Pashtunere.
Vi hadde et par intervjuavtaler i byen, og tok derfor kjøreturen fra Kabul gjennom det spektakulære Surobi-passet, og fulgte Kabul-elven ned til Jalalabad. Veien fra Kabul til Jalalalbad er for øyeblikket relativt trygg, og det er små politi-checkpoint med jevne mellomrom langs hele veistrekkingen.
Øst-Afghanistan er likevel ikke verdens tryggeste sted, noe som førte til at to av fikserne vi har hatt denne uka psyka ut. Vår nye fikser Fahim, som selv er pashtuner, mente at det burde gå bra, selv om han også konstant babla om at Taliban når som helst kunne angripe. Gutta var nok en smule edgy, og for å ikke bidra til hjerteinnfarkt hos de to, fulgte vi rådet om å “dress-down” eller “dress-up”. Alt etter som hvordan man ser det.
Jeg gikk derfor til innkjøp av en tradisjonell Afghansk drakt. Ikke at jeg akkurat blendet inn av den grunn, og ble tatt for å være Afghaner, men det funket faktisk overraskende bra, i kraft av at folk ikke ved første øyekast så at jeg ikke helt hørte hjemme her.
Vi har med andre ord vært så langt under radaren som overhode mulig de siste to dagene. Det har også innbefattet, sånn helt uten av vi var informert, et bytte av bil. Fra å dundre rundt i en Toyota Landcruiser i Kabul, har vi nå kjørt rundt i en svært så sliten Toyota Corolla. Ulempen er selvdagt at du går din sikre død i møte, selv ved kollisjon med en trehjulasykkel.
Og muligheten for å dø i en bilulykke er absolutt til stede her nede. I de 6 timene vi kjørte fram og tilbake til Jalalabad, så vi 4 ulykker, hvorav en av dem innebar et barn som mest sannsynlig døde etter møte med en minibuss.
Det kjøres forbi i svinger, det er av og til fire biler i bredden, og det er nesten front-til-front i hver sving. Jeg har sett mye rar kjøring rundt omkring i verden, men ingen kommer nære Afghanistan. Rett og slett jævlig skummelt.
Gro satte på musikk og lukka øynene, jeg satt i helspenn i seks timer til ende….
- We are not in city yet! You see smoke from bomb?! That is city!
- Hæææ… From bomb??!!
- Yes. See smoke. That is bomb. We are not in city yet…
- ehh… ok… You know where the bomb went of? Are many people dead?
- I dont know… Kandaharis don’t care anymore. There is bombs and shooting every week in Kandahar. Nobody cares anymore!
Vi har akkurat blitt plukket opp på Kandahar International Airport av Safi, vår sjåfør for dagene i Kandahar. Fyren er et eneste stort smil, og bedyrer at det ikke er noen grunn til å være redd her i Kandahar.
Jeg kjenner at jeg likevel er en smule urolig i det vi kjører nærmere den sorte røykskya.
Kandahar er Afghanistans nest største by, og er byen hvor Taliban hadde sitt utspring. Den er også en av de minst trygge storbyene i Afghanistan. Vi er her for å gjøre en sak i forbindelse med sikkerheten i byen og hva den fører til, og er heldigvis i så trygge hender som vi kan være.
Det er likevel noe veldig ubehagelig over Kandahar. Blikkene, stemningen, folkene. Vi gjør hvert stopp i byen så kort som mulig. Gjør verdens korteste stand-up, og skyter det vi klarer av gatelivet før hordene av mennesker som på sekunder stimer til blir for voldsomme, og vi må bevege oss videre.
Av sikkerhetsmessige grunner har vi valgt å bo hjemme hos de vi lager sak på. På gulvet i stua har vi fått utlevert hver vår madrass. Det er enkelt, men holder i lange baner. Fordelen er at vi slipper å forflytte oss unødig rundt i denne byen. En fantastisk gjestfrihet får vi også oppleve.

Sikkerhetsmannen tok fra meg monopoden min, og bar den stolt rundt som ei kølle. Jeg fikk den igjen i det vi landa i Kabul.
Kandahar har vært en spesiell opplevelse. Jeg kjenner jeg ikke nødvendigvis trenger å dra tilbake dit i morgen...
Dagen i dag har gått med på en sak fra Kabul. Fascinerende by. Ufattelig rart å gjøre intervjuer med mennesker som i fullt alvor tror det er alt fra den amerikanske regjeringen, til Israel eller Pakistan som stod bak terrorangrepet på tvillingtårnene.
Dette landet har en lang lang vei å gå før det kommer seg opp på beina.
Da er vi i boks med første sak herfra. Et besøk hos en familie i Kabul, med ei spesiell datter i familien. Dagene går med på å klippe og publisere de opptakene vi har gjort til nå, samt å planlegge neste ukes utflukter.
Her kan du høre saken som gikk i “Verden på Lørdag”:
Vel framme i Kabul. So far, so good.
Hotellet har valgt å også ha telefon på do, noe jeg alltid finner betryggende.
Foreløpig venter vi på sjåfør og fixer, som naturligvis opererer etter Afghansk tid og kommunikasjonsvilje.
Jeg har benyttet anledningen til å få i meg en bedre lunch
Slettes ikke verst