Soloppgang over Bagan

Etter ni dager på en slags speed-rundtur i Myanmar har vi kommet oss tilbake til sivilisasjonen i Bangkok.

Fantastiske dager i et ganske så lukket, primitivt, men samtidig vakkert og svært så spennende land.

Rundt 4000 bilder har kameraet mitt måtte knipse… Her er 15 stk som vel kan ses på som en smaksprøve fra vår rundreise i Myanmar…

To be continued…

Soloppgang over Bagan. Med sine over 2000 Pagodaer (kremtoppene på bildet) er Bagan et relativt mektig syn. Det gjør selvsagt ingen ting med et par luftballonger heller...

Henrik nyter utsikten fra toppen av en av Pagodaene.

Thatbyinnyu Tempelet i solnedgang, Bagan, Myanmar

Innle Lake i morgengry

Innsjøen Innle består av en rekke landsbyer spredt ut over sumpområdene, hvis hus står på stolper, og eneste transportmulighet er ved hjelp av båt.

Fisker på en tradisjonell båt ved Innle Lake

Vi leide oss en Long-tail-båt for en dag og surra rundt på innsjøen mellom de ulike markedene og landsbyene.

- Skal det være et egg eller to. En jente forsøker å selge oss egg av ett eller annet slag på bussturen mellom Bagan og Innle.

Reisefølget er noe sliten etter tre timer med søvn, og det som viste seg å skulle bli 16 timer på en slags buss...

To jenter ved Mount Popa iført den tradisjonelle ansiktskremen Thanaka. Thanaka brukes som sminke, parfyme, men kjøler også ned og beskytter mot solen.

Yangon International. Den definitivt mest behagelig og effektive måten å reise rundt i Myanmar på er med fly. Alt er dog noe anderledes enn hva vi kjenner fra Kongeriket...

Yangon Streetlife. Med sine fire millioner innbyggere er Yangon er svært så pulserende og livlig by. Dog kun på dagtid. Etter klokken ni er det, bokstavlig talt, ingen ting som er åpent.

Telefonkiosker av dette slaget finnes over hele Myanmar. Fascinerende saker.

En gateselger i Yangon iført den tradisjonelle ansiktskremen Thanaka. Thanaka brukes som sminke, parfyme, men kjøler også ned og beskytter mot solen.

Takk for nå Bangkok! Ses senere!

SUP-tur til Tavolara

Et og annet snapshot fra Sardinia.

Noen kan iallefall ikke klage på utsigen fra balkongen

Kaffe (ikke Pott) på stranden med Tavolara som backdrop!

Greit med litt Pott på Gardermoen før avreise... Ha en behagelig reise!

Kaia ville ha capsen min

Olmo er fortsatt like eiesyk på den jævla pinnen sin...

Costa Smeralda...

Fjellklatreren

Fadern og Kasper

Pizza delivery boy

Noen har lært å drikke av flaske

Roadtrippin Sardinia

Saueslipp

Renzo leker i bølgene

Renzo leker i bølgene

Renzo leker i bølgene

Renzo leker i bølgene

En av konsekvensene med å fly Turkish Airlines til Kabul er at man må ta en kveld og en natt i Istanbul på veien hjem. Helt ok det altså

Kabul by Night

Da var det jaggu over for denne gang også… Siste dag i Kabul ble den roligste, med live-sendinger i radio og TV.

Det har vært litt av en tur. Jeg har sett steder av Afghanistan jeg strengt tatt aldri trodde jeg skulle se, møtt folk som enten du liker det eller ikke brenner seg fast og fått et skikkelig innblikk i det sivilie Afghanistan.

Det har rett og slett vært nok et lite eventyr.

Afghanistan slutter aldri å fascinere, irritere, imponere og sjokkere. Neste stopp er Istanbul der vi desverre må tilbringe en ettermiddag og natt da det ikke går flusst av fly fra Kabul…

Masood-poster

Skolegutter i Kabul

Vi har hatt LIVE-dag i dag... Nå er vi imidlertid ferdige...

Vi takker for oss i Kabul

Veien til Jalalabada

15 mil øst for Kabul ligger byen Jalalabad. Jalalabad er den største byen i det urolige Øst-afghanistan, og består hovedsakelig av Pashtunere.

Vi hadde et par intervjuavtaler i byen, og tok derfor kjøreturen fra Kabul gjennom det spektakulære Surobi-passet, og fulgte Kabul-elven ned til Jalalabad. Veien fra Kabul til Jalalalbad er for øyeblikket relativt trygg, og det er små politi-checkpoint med jevne mellomrom langs hele veistrekkingen.

Øst-Afghanistan er likevel ikke verdens tryggeste sted, noe som førte til at to av fikserne vi har hatt denne uka psyka ut. Vår nye fikser Fahim, som selv er pashtuner, mente at det burde gå bra, selv om han også konstant babla om at Taliban når som helst kunne angripe. Gutta var nok en smule edgy, og for å ikke bidra til hjerteinnfarkt hos de to, fulgte vi rådet om å “dress-down” eller “dress-up”. Alt etter som hvordan man ser det.

Barna lurer nok på hvem denne lokale fyren med kameraet er...

Jeg gikk derfor til innkjøp av en tradisjonell Afghansk drakt. Ikke at jeg akkurat blendet inn av den grunn, og ble tatt for å være Afghaner, men det funket faktisk overraskende bra, i kraft av at folk ikke ved første øyekast så at jeg ikke helt hørte hjemme her.

Vi har med andre ord vært så langt under radaren som overhode mulig de siste to dagene. Det har også innbefattet, sånn helt uten av vi var informert, et bytte av bil. Fra å dundre rundt i en Toyota Landcruiser i Kabul, har vi nå kjørt rundt i en svært så sliten Toyota Corolla. Ulempen er selvdagt at du går din sikre død i møte, selv ved kollisjon med en trehjulasykkel.

Horribel kjøring gjennom Surobi-passet

Og muligheten for å dø i en bilulykke er absolutt til stede her nede. I de 6 timene vi kjørte fram og tilbake til Jalalabad, så vi 4 ulykker, hvorav en av dem innebar et barn som mest sannsynlig døde etter møte med en minibuss.

Det kjøres forbi i svinger, det er av og til fire biler i bredden, og det er nesten front-til-front i hver sving. Jeg har sett mye rar kjøring rundt omkring i verden, men ingen kommer nære Afghanistan. Rett og slett jævlig skummelt.

Gro satte på musikk og lukka øynene, jeg satt i helspenn i seks timer til ende….

Mektige fjell i Surobi-passet

Militært nærvær på veien til Jalalabad

Elvedeltaet til Kabul-elva

Burka-kledd tigger på veien til Jalalabad

Noen kommer ikke levende gjennom Surobi-passet

Surobi-passet

Rester fra Russerne på veien til Jalalabad

Moske

Kirkegård på veien til Jalalabad

Veien klamrer seg til fjellsiden gjennom Surobi-passet på veien mellom Kabul og Jalalabad

Utbrent tankbil på veien til Jalalabad

Det frodige elvedeltaet til Kabul-elven

Jalalabad

Vi gjør intervjuer med de lokale

Hele landsbyen ser ut til å ha samlet seg for å bivåne TV-teamet som er på besøk

Ukas bil er jaggu en Toyota Corolla...

Den lokale høvdingen takker oss for besøket

Du kan ta meg ut av Afghanistan, men du kan aldri ta Afghanistan ut av meg!

Jeg og Høvdingen har like klær, så vi posere sammen!

Siden Jalalabad ikke akkurat bugner over av sikre hoteller, endte vi opp på Spinghar hotell. Jeg fikk for sikkerhets skyld suitten Shaen brukte å bo på. Sweet!

Gullsenga

Shaen av Jalalabad slapper av i forværelset

Siden vi også har jobbet, sender jeg hjem litt radio over satelittsambandet! Praktisk sak altså!

Ministry of Mines i Kabul

Det er polakker over alt!

Vi går live i Dagsrevyen

Live i Dagsrevyen. BGAN og Livewire sørger for at vi går klokkerent hjem til moderlandet…

Kandahar International Airport

- We are not in city yet! You see smoke from bomb?! That is city!

- Hæææ… From bomb??!!

- Yes. See smoke. That is bomb. We are not in city yet…

- ehh… ok… You know where the bomb went of? Are many people dead?

- I dont know… Kandaharis don’t care anymore. There is bombs and shooting every week in Kandahar. Nobody cares anymore!

Vi har akkurat blitt plukket opp på Kandahar International Airport av Safi, vår sjåfør for dagene i Kandahar. Fyren er et eneste stort smil, og bedyrer at det ikke er noen grunn til å være redd her i Kandahar.

Bilett i boks. Innenriksfly FTW

Jeg kjenner at jeg likevel er en smule urolig i det vi kjører nærmere den sorte røykskya.

Kandahar er Afghanistans nest største by, og er byen hvor Taliban hadde sitt utspring. Den er også en av de minst trygge storbyene i Afghanistan. Vi er her for å gjøre en sak i forbindelse med sikkerheten i byen og hva den fører til, og er heldigvis i så trygge hender som vi kan være.

Det er likevel noe veldig ubehagelig over Kandahar. Blikkene, stemningen, folkene. Vi gjør hvert stopp i byen så kort som mulig. Gjør verdens korteste stand-up, og skyter det vi klarer av gatelivet før hordene av mennesker som på sekunder stimer til blir for voldsomme, og vi må bevege oss videre.

Av sikkerhetsmessige grunner har vi valgt å bo hjemme hos de vi lager sak på. På gulvet i stua har vi fått utlevert hver vår madrass. Det er enkelt, men holder i lange baner. Fordelen er at vi slipper å forflytte oss unødig rundt i denne byen. En fantastisk gjestfrihet får vi også oppleve.

Old man in Kandahar

Kandahar Streetlife

Brønndusj i Kandahar

Burka i Kandahara

Eyes in the sky...

Kandahar er full av sykler og motorsykler

Kandahar streetlife

Amerikanerne flekser muskler... men de gjør ikke stort mer for lokalbefolkningen gitt...

Kandahar streetlife

Burkakledd dame sittende i veikanten

I utkanten av Kandahar

I utkanten av Kandahar

Innkvartering for natten

Et slags venterom for et ni timer forsinket fly. 25 dollar dagen.

Enda mer venting gitt... denne gangen på et ANP-checkpoint

Siden vi ikke har spist på 8 timer, gikk vi bananas i flyplassens noe begrensede kantineutvalg.

Sikkerhetsmannen tok fra meg monopoden min, og bar den stolt rundt som ei kølle. Jeg fikk den igjen i det vi landa i Kabul.

Jeg hadde glemt hvor digg Pop faktisk er.

Merkeligste fenomenet. Elvedelta møter ørken.

Da er det fly-time! Jeg sneik i innsjekkingskøa ved å gå med Gro i damekøa, brilliant taktikk.

Kandahar har vært en spesiell opplevelse. Jeg kjenner jeg ikke nødvendigvis trenger å dra tilbake dit i morgen...

Kabul streetlife

Dagen i dag har gått med på en sak fra Kabul. Fascinerende by. Ufattelig rart å gjøre intervjuer med mennesker som i fullt alvor tror det er alt fra den amerikanske regjeringen, til Israel eller Pakistan som stod bak terrorangrepet på tvillingtårnene.

Dette landet har en lang lang vei å gå før det kommer seg opp på beina.

Barn leker på en gammel Russisk tanks på en høyde i Kabul

Det er ti år siden han ble drept. Her i Kabul er det ingen som har glemt han av den grunn...

Antique Street... Eller Chicken Street som det vissnok her før...

Kabul City

Dette bildet bør nok hete: Hengende Trillebårer

Meg, utkledd som fotograf, på en høyde i Kabul

Knoll og Tott 1

Knoll og Tott 2

Gro kjemper mot varmen på en høyde i Kabul

Dagens Lunch inntas på Afghan Fried Chicken. Fin fin restaurant.

Kabul

Da er vi i boks med første sak herfra. Et besøk hos en familie i Kabul, med ei spesiell datter i familien. Dagene går med på å klippe og publisere de opptakene vi har gjort til nå, samt å planlegge neste ukes utflukter.

Her kan du høre saken som gikk i “Verden på Lørdag”:

AFGHANSK BARNESTJERNE by Anarkistix

Kabul

Kabul

IDD-mat i Kabul

Vel framme i Kabul. So far, so good.

Hotellet har valgt å også ha telefon på do, noe jeg alltid finner betryggende.

Foreløpig venter vi på sjåfør og fixer, som naturligvis opererer etter Afghansk tid og kommunikasjonsvilje.

Jeg har benyttet anledningen til å få i meg en bedre lunch Slettes ikke verst

Jeg er meget godt fornøyd med pakkinga mi… Det blir nok noe overvekt, men sånn tror jeg nesten det må være

Neste stopp er Kabul!

Varanasi street life

Hvis jeg ikke visste bedre ville jeg nok trodd at det var en pygme som plutselig hadde røska sekken min ut av taxien, slengt den på ryggen og lagt avgårde inn i kaoset Varanasi.

Av en eller annen grunn har han valgt å ta min sekk, mens Cathrine pent må bære sin egen.

- Follow me! I work for Ganpati Guesthouse, er beskjeden pygmeen lirer av seg før han forsvinner bak ei ku.

Hellig ku i Varanasis gater

Jeg ser noe spørrende på taxisjåføren som smilende hentet oss på flyplassen med et skilt hvor det stod “Mr Marous – Ganpati Guesthouse” en halvtime tidligere.

Nå bare vingler han i kjent India-stil på hodet, og veiver hånda med en gest som indikerer at jeg skal følge pygmeen.

I min enfold har jeg trodd at når man bestiller “AirPort pickup” til hotellet så betyr det fram til hotellet og ikke 15 minutters gåtur unna.

Nå er det forsåvidt verken pygmeen eller vingle-hode-taxisjåføren sin skyld at vi må gå. Jeg har nemlig bestemt oss for at når vi først skal være tre dager i Varanasi, så skal vi bo så nære Ganges som mulig.

Så nære Ganges har det faktisk blitt at det ikke er lov å kjøre bil fram til hotellet. Ikke det at det er mulig heller for den del. Gatene blir etter hvert så trange at de best kan beskrives som norske smug.

Bading i den Hellige Mor Ganga - Varanasi, India

Kultursjokket er komplett. Det stinker urin, curry, kuskit, kloakk og bål. Det er hellig kyr og medfølgende kuskit over alt. Hellige menn meditere foran små templer, og temperaturen må ligge godt over førti grader.

Varanasi har rett og slett slått meg så grundig i trynet at jeg vakler rundt for å unngå å ta kulturell telling.

Om ikke alt dette var nok, så har vi fått følge av enda en fyr som sier han jobber for Ganpati Guesthouse, og velvillig forteller om alt vi ser og ikke ser, til tross for at ingen av oss har spurt om noe som helst. Han er imidlertid ikke like lysten på å bære sekk i varmen, så Canthrine må fortsatt bære sin. (Adm red: Jeg spurte flere ganger om jeg skulle bære sekken, men ble avvist. #gentleman)

Etter 15 minutter gjennom det som må være verdens merkeligste og mest inntrykksfulle gater, er vi faktisk framme ved “Ganpati Guesthouse”. Pygmeen rusler inn, mens nummer to blir stående utenfor og insistere på at vi skal bruke ham som guide når vi skal se Ganges senere. Han jobba visst ikke for hotellet vårt likevell gitt…

Streets of Varanasi, India

Pygmeen derimot gjør det, og tar oss etter hvert med til rommet som blir ekspressoppgradert i resepsjonen til “Ganges View – Private balcony”.

Han får to kroner i tips og rusler avgårde smilende fra øre til øre.

Vi bor i praksis PÅ Ganges, og kan rusle hotellets private trapp rett ned på “strandpromenaden”. Beliggenhet. Beliggenhet. Beliggenhet. Magisk!

“Ganpati Guesthouse” er forsåvidt en historie for seg selv. Etter Varanasi-standard er det spottless. Hvor som helst ellers i verden ville deg vært et nedslitt, gammel og skittent hotell. Varanasi er imidlertid så langt fra resten av verden som man kommer.

My Home Away From Home in Varanasi, India

Hellige mor Ganga.

Varanasi ligger altså ved Ganges. Hinduenes hellige elv. Å bade i Ganges skal etter sigende bety, hell, lykke og enda mer lykke. Det ser det faktisk ut til at det å drikke av elva også betyr. Folk slurper i seg vannet i tide og utide i løpet av badeseansen.

Bading i den Hellige Mor Ganga - Varanasi, India

Alt dette er jo i utgangspunktet bra. Hadde det ikke vært for at Ganges må være det mest forurensede stykke vann på planeten vår. Det er altså så inn i helvete jævlig at det er vanskelig å tro. 32 kloakkavløp fra Varanasi går rett ut i helligdommen, søppla formelig flyter, kudrit, bade de kuer og klesvask er bare noen av ingrediensene Hellige Mor Ganga må finne seg i å smake på. Det er så ekstremt at bare tanken på å få noen dråper med vann på meg gir meg frysninger.

Årene på de mange båtene som ror opp og ned Ganges blir borte i vannet straks de bryter vannskorpa. Det ligner i grunnen mer på lapskaus, enn på elvevann.

Å rusle langs de ulike “Gath’ene” som utgjør Varanasis “Strandpeomenade” er likevell noe av det feteste. Her kryr det av pilgrimmer fra hele India som er kommet for å bade. Hellige menn som bor ved Ganges og hundrevis av kuer som bekymringsløst rusler rundt, driter og bader.

Bading i Ganges - Varanasi, India

De ulike Gath’ene er dedikert ulike guder i Hinduismen. Mest spesiell er utvilsomt Manikarnika Ghat. Dette er den størrste av de såkalte “burning gaths”, eller kremasjons Gath’ene. Å dø ved Ganges for å så få asken sin spredt ut over den hellige elva garanterer moshka, Hinduenes løsrivelse fra reinkarnasjons-sirkelen.

Varanasi er rett og slett et eventyr av en by. Det er så mange farver og lukter og inntryk at det nesten blir for mye. Hele tiden. Fra de brennende likene ved Manikarnika til de australske back-packerne som helt tydelig har tilbringt for lang tid i elvebyen og rusler rundt som levende Indiska-butikker.

Taj Mahal

Det er sagt å være “en tåre på evighetens kinn”, mausoleet som Mughal emperor Shah Jahan bygde til sin kone som et symbol på evig troskap.

Jeg tenkte at “hvor fint kan nå egentlig et hus være”?

Vel… det kan være fint… det er faktisk utrolig flott.

Taj Mahal er rett og slett en fantastisk bygning, satt på en fantastisk plass i fantastiske omgivelser. I min verden det nest fineste huset jeg har fått sett, kun hårfint slått av Potala Palace i Tibet.

Alvorlig mann som besøkte Taj Mahal

Taj Mahal

Ung gutt med sminke ved Taj Mahal

Besøkende til Taj Mahal

Indere fotografere andre Indere foran Taj Mahal

Taj Mahal

Lille brille på jenta der...

Taj Mahal

Guiden (som noen på død og liv skulle ha) sa: Take Picture Here! Da ble det slik..

Den skjeve minaret i Agra

Taj Mahal

Besøkende til Taj Mahal

Boolywood neste

Cathrine er et yndet fotomotiv for lokalbefolkningen

Enda mer bildetaking gitt

Taj Mahal

Plutselig sitter han der. Jeg ser ham ikke engang. Cathrine skriker til. Vi suser rundt i en rickshaw på en av New Delhis mange firefelts gater.

Midt i kaoset av biler, kyr, rickshawer, busser og mopeder har vi akkurat sneiet en eldgammel utmagret tigger. Sittende i kaoset midt mellom to veibaner med hånda utstrakt mot trafikken som suser forbi. Kneet mitt har etter sigende sneiet hodet hans.

Rickshaw i New Delhi

Jeg aner ikke hvordan folk rekker å donere en slant, eller hvordan man overlever dag ut og dag inn sittende som en krøpling midt i Delhi på en motorvei. Jeg vet bare at det ikke er noe man gjør frivillig. Ikke gjør som annet enn sistevalg i livet. Ikke gjør med mindre man er definitivt nederst på rangstigen.

Vi er på vei til Imperial Palace for å spise en bedre middag som avsluttning på India-oppholdet. Bismak.

New Delhi, Indias administrative hovedstad, oppsummerer på bizart vis hele den knapt ukes lange reisen vi har foretatt oss mellom attraksjonene i det nordlige India. Et land så fullt av ekstreme forskjeller, ekstrem urettferdighet, ekstrem glede, dedikasjon, lukt, smak og inntrykk, at det er vanskelig å finne ord.

Drive-by fra toget mellom Agra og New Delhi

På mange måter er India for meg det absolutt motsatte av Norge. Et land som i tusenvis av år har dyrket klasseskillet, kastesystemet, som om det var det absolutt eneste som betydde noe. Et land der Kong Salamon fortsatt spiser overdådige middager på hoteller hvor kelnerne sørger for at tallerkenen din aldri er tom (i overkant provoserende BTW), mens Jørgen Hattemaker sover under en pressening ved motorveien utenfor. Heldig hvis han har en norsk krone å leve for den dagen. Disturbing.

Det er mulig vi har med verdens størrste demokrati å gjøre. Vi har så helt klart ikke med verdens størrste sosialdemokrati å gjøre.

Drive-by fra toget mellom Agra og New Delhi

Samtidlig er det umulig å ikke la seg fascinere av kaoset, menneskene, måten ting gjøres på og de utallige luringene som nyskjerrig spør hvor du kommer fra og rusler sammen med deg opp gata, for å til slutt også lure på om du ikke er interessert i å kjøpe eller iallefall se på noe aldeles nydelig silke i onkelens butikk.

Alle har en agenda i India. Iallefall når du rusher deg igjennom nord-Indias turistløypa på ei knapp påske. Ingenting er gratis, og de aller fleste som vennlig stopper deg og stiller nyskjerrige spørsmål på gata har en eller tusen baktanker med det hele.

Drive-by fra toget mellom Agra og New Delhi

Det tar ikke veldig mange dager før det også blir hverdagslig, og man navigerer seg igjennom gatene ute å bry seg.

India har vært et eventyr. På ingen måte et paradis. På ingen måte en ferie, men en fantastisk reise inn i en verden av farver, lukter, smak, luksus, fattigdom og ekstreme forskjeller. India er overlegent det mest spesielle landet jeg har vært i uten krig eller åpen konflikt.

En uke har gått sykt kjapt. Samtidlig føles det som om vi var vært her en måned. Minst.

Jeg kommer tilbake jeg fru India. Da lover jeg å bli lengre og se enda mer av deg! (Vi må kanskje gjøre en deal om at du lar meg være frisk i magen også….)

Street life New Delhi

Et svært så vanlig syn i New Delhi

New Delhi

Galskapens trafikk i New Delhi. Det er et aldri så lite mirakel at dette her gikk bra...

Rickshaw. New Delhi

Drive-by fra toget mellom Agra og New Delhi

Drive-by fra toget mellom Agra og New Delhi

Manhattan ved solnedgang

Farvel NYC. Vi ses nok igjen skal du se…

Manhattan ved solnedgang

Manhattan by night

Solnedgang over Manhattan

Manhattan by night

Kim og Tom vandrer gatelangs

Hus

Høye hus

Henrik har blitt helt New York

Tom

Central Park i merkelig lys

Henrik og Tom i Central Park

Ex-expat Kathrine på Lower East Side

Kimz er veldig mafia i taxien

He får Hippi Camperen en overhaling. Cathrine har også insistert på å kjøre hele dagen iført nisselue… Til andre bilisters store glede…

Parkeringshus-smell. 426 kroner for 3 timer!

Det er ikke akkurat noe julestemning her men vi koser oss veldig likevel.

Siden vi ikke har fått sett Koalabjørner i det fri, tok vi turen til Blackbutt(!) Reserve for å ta disse litt merkelige skapningene i nærmere ettersyn.

Det slår meg at de ikke kan være all verden enkle å spotte ute i det fri, da de sover 18 timer i døgnet, og strengt tatt ser ut til å gå for langt under halv maskin selv når de er våkne…

Bedagelige vesener!

Emu kunne de også by på i Blackbutt. Ikke det at de er noe mindre merkelige enn Koalabjørnen forsåvidt.

Nå er leiligheten i Newcastle vasket og ryddet, og i morgen går ferden videre sørover.

Jeg tror kanskje vi har funnet Australias svar på Syden.

Vi tar en kaffe og begir oss ut på ferden sørover, mens vi lar Lonely Planet få det siste ordet hva syden anngår:

Some say the “Surfers” prefer other beaches and the “Paradise” is tragically lost!

Her er det regnskog. Med alt som det måtte føre med seg. Vi har vært på en aldri så liten rusletur med en nasjonalparkens egen guide, Dean, som må sies å være litt over middels interessert i regnskog generelt, og trær spesielt.

Jeg har, med mine Converse All Stars, sluppet langt billigere…

Det viste seg plutselig at mitt søskenbarn Line og hennes kjæreste Ben bodde 40 minutter fra Noosa.

Vi stakk derfor innom og hilste på dem i deres lille surfeparadis i byen med det komplett uttaleumulige navnet Maroochydore.

Veldig hyggelig å møte Line igjen og å få hilse på Ben. Middag på Maroochydore Surf Club ble det også.

Det finnes minst en av disse Surfeklubbene i hver eneste av byene på Sunshine og Gold-Coast.

Konseptet er en blanding av en surfe og livreddeklubb,
bingo, restaurant, spillebule og sosial hangout for folk som er glade i havet og stranda. I absolutt alle aldre.

Morsomt konsept!

Horder med unge backpackere, longboard, surfebrett og urtespisende/røykende rastafariungdom surrer rundt.

Den alternative livsstilen står på en måte i høysete her.

Vi har i tillegg lagt inn en times surfeøkt (Slapp av; fortsatt en ren paddleøkt for mitt vedkommende)

Vinden kom etterhvert og vi avslutta dagen med to timer på vannet med kiter i luften. Svært så små bølger figurerer her for tiden, så jeg brillierte heller rundt med twintip og bydde på meg selv, i form av signaturtrixet “Fake-KungFu-to-Dingle ™”. En sann crowd-pleaser. Funker hver gang.

For ordens skyld: Det hvite rundt bilen er sand… Ikke snø

Location:Byron Bay, New South Wales, Australia

Endelig slipper jeg å kite alene.

Cath er dog lett overrigget… Vi spiser også luxus frokost.

Creme della Creme!

Det er rart med hvordan dager man ikke har så store forhåpninger til, plutselig blir helt perfekte. Så altså i går.

Nobby’s Beach nordside viste seg fram fra sin aller beste side. Det er vel store sjanser for at jeg skal tilbake hit på nordøst igjen Stranda ligger 90 grader på selve Nobby’s Beach og er vel en av de morsomste kitespottene jeg har vært på.

Den viste seg å ikke være fullt så safe som jeg hadde håpet på, noe jeg først oppdaget da lavvannet kom. Det var litt mer både stein og rev enn strengt tatt ideelt, men det gikk fin fint.

Sykt, sykt morsomt var det, og jeg gleder meg veldig til bølgene setter inn for fullt og det atter en gang er max trøkk i 9′eren.

Her er noen bilder fra mine eksperimenter med GoPro-kameraet. Var litt uheldig med plasseringen av kameraet på baren, så det er strengt tatt kun topp-lokket mitt som vises (innimellom), men plasseringen på midtstrutten i kiten er i grunnen ganske morsom.

Alltid litt spennende hva som blir opp og ned når man fester et GoPro i kiten

Det meste ordner seg med nok Gaffa

Klar til å fly

Perfect day

Jeg har rett og slett hatt en perfekt dag på Nobby’s Beach… Et lite eksperiment med GoPro i toppen av dragen, blir nok en video etter hvert…