happygolucky.no

Jeg er meget godt fornøyd med pakkinga mi… Det blir nok noe overvekt, men sånn tror jeg nesten det må være

Neste stopp er Kabul!

Hvis jeg ikke visste bedre ville jeg nok trodd at det var en pygme som plutselig hadde røska sekken min ut av taxien, slengt den på ryggen og lagt avgårde inn i kaoset Varanasi.

Av en eller annen grunn har han valgt å ta min sekk, mens Cathrine pent må bære sin egen.

- Follow me! I work for Ganpati Guesthouse, er beskjeden pygmeen lirer av seg før han forsvinner bak ei ku.

Hellig ku i Varanasis gater

 

Jeg ser noe spørrende på taxisjåføren som smilende hentet oss på flyplassen med et skilt hvor det stod “Mr Marous – Ganpati Guesthouse” en halvtime tidligere.

Nå bare vingler han i kjent India-stil på hodet, og veiver hånda med en gest som indikerer at jeg skal følge pygmeen.

I min enfold har jeg trodd at når man bestiller “AirPort pickup” til hotellet så betyr det fram til hotellet og ikke 15 minutters gåtur unna.

Nå er det forsåvidt verken pygmeen eller vingle-hode-taxisjåføren sin skyld at vi må gå. Jeg har nemlig bestemt oss for at når vi først skal være tre dager i Varanasi, så skal vi bo så nære Ganges som mulig.

Så nære Ganges har det faktisk blitt at det ikke er lov å kjøre bil fram til hotellet. Ikke det at det er mulig heller for den del. Gatene blir etter hvert så trange at de best kan beskrives som norske smug.

Kultursjokket er komplett. Det stinker urin, curry, kuskit, kloakk og bål. Det er hellig kyr og medfølgende kuskit over alt. Hellige menn meditere foran små templer, og temperaturen må ligge godt over førti grader.

Varanasi har rett og slett slått meg så grundig i trynet at jeg vakler rundt for å unngå å ta kulturell telling.

Om ikke alt dette var nok, så har vi fått følge av enda en fyr som sier han jobber for Ganpati Guesthouse, og velvillig forteller om alt vi ser og ikke ser, til tross for at ingen av oss har spurt om noe som helst. Han er imidlertid ikke like lysten på å bære sekk i varmen, så Canthrine må fortsatt bære sin. (Adm red: Jeg spurte flere ganger om jeg skulle bære sekken, men ble avvist. #gentleman)

Etter 15 minutter gjennom det som må være verdens merkeligste og mest inntrykksfulle gater, er vi faktisk framme ved “Ganpati Guesthouse”. Pygmeen rusler inn, mens nummer to blir stående utenfor og insistere på at vi skal bruke ham som guide når vi skal se Ganges senere. Han jobba visst ikke for hotellet vårt likevell gitt…

Pygmeen derimot gjør det, og tar oss etter hvert med til rommet som blir ekspressoppgradert i resepsjonen til “Ganges View – Private balcony”.

Han får to kroner i tips og rusler avgårde smilende fra øre til øre.

Vi bor i praksis PÅ Ganges, og kan rusle hotellets private trapp rett ned på “strandpromenaden”. Beliggenhet. Beliggenhet. Beliggenhet. Magisk!

“Ganpati Guesthouse” er forsåvidt en historie for seg selv. Etter Varanasi-standard er det spottless. Hvor som helst ellers i verden ville deg vært et nedslitt, gammel og skittent hotell. Varanasi er imidlertid så langt fra resten av verden som man kommer.

Hellige mor Ganga.

Varanasi ligger altså ved Ganges. Hinduenes hellige elv. Å bade i Ganges skal etter sigende bety, hell, lykke og enda mer lykke. Det ser det faktisk ut til at det å drikke av elva også betyr. Folk slurper i seg vannet i tide og utide i løpet av badeseansen.

Bading i den Hellige Mor Ganga - Varanasi, India

Alt dette er jo i utgangspunktet bra. Hadde det ikke vært for at Ganges må være det mest forurensede stykke vann på planeten vår. Det er altså så inn i helvete jævlig at det er vanskelig å tro. 32 kloakkavløp fra Varanasi går rett ut i helligdommen, søppla formelig flyter, kudrit, bade de kuer og klesvask er bare noen av ingrediensene Hellige Mor Ganga må finne seg i å smake på. Det er så ekstremt at bare tanken på å få noen dråper med vann på meg gir meg frysninger.

Årene på de mange båtene som ror opp og ned Ganges blir borte i vannet straks de bryter vannskorpa. Det ligner i grunnen mer på lapskaus, enn på elvevann.

Å rusle langs de ulike “Gath’ene” som utgjør Varanasis “Strandpeomenade” er likevell noe av det feteste. Her kryr det av pilgrimmer fra hele India som er kommet for å bade. Hellige menn som bor ved Ganges og hundrevis av kuer som bekymringsløst rusler rundt, driter og bader.

Bading i Ganges - Varanasi, India

De ulike Gath’ene er dedikert ulike guder i Hinduismen. Mest spesiell er utvilsomt Manikarnika Ghat. Dette er den størrste av de såkalte “burning gaths”, eller kremasjons Gath’ene. Å dø ved Ganges for å så få asken sin spredt ut over den hellige elva garanterer moshka, Hinduenes løsrivelse fra reinkarnasjons-sirkelen.

Varanasi er rett og slett et eventyr av en by. Det er så mange farver og lukter og inntryk at det nesten blir for mye. Hele tiden. Fra de brennende likene ved Manikarnika til de australske back-packerne som helt tydelig har tilbringt for lang tid i elvebyen og rusler rundt som levende Indiska-butikker.

Det er sagt å være “en tåre på evighetens kinn”, mausoleet som Mughal emperor Shah Jahan bygde til sin kone som et symbol på evig troskap.

Jeg tenkte at “hvor fint kan nå egentlig et hus være”?

Vel… det kan være fint… det er faktisk utrolig flott.

Taj Mahal er rett og slett en fantastisk bygning, satt på en fantastisk plass i fantastiske omgivelser. I min verden det nest fineste huset jeg har fått sett, kun hårfint slått av Potala Palace i Tibet.

Plutselig sitter han der. Jeg ser ham ikke engang. Cathrine skriker til. Vi suser rundt i en rickshaw på en av New Delhis mange firefelts gater.

Midt i kaoset av biler, kyr, rickshawer, busser og mopeder har vi akkurat sneiet en eldgammel utmagret tigger. Sittende i kaoset midt mellom to veibaner med hånda utstrakt mot trafikken som suser forbi. Kneet mitt har etter sigende sneiet hodet hans.

Jeg aner ikke hvordan folk rekker å donere en slant, eller hvordan man overlever dag ut og dag inn sittende som en krøpling midt i Delhi på en motorvei. Jeg vet bare at det ikke er noe man gjør frivillig. Ikke gjør som annet enn sistevalg i livet. Ikke gjør med mindre man er definitivt nederst på rangstigen.

Vi er på vei til Imperial Palace for å spise en bedre middag som avsluttning på India-oppholdet. Bismak.

New Delhi, Indias administrative hovedstad, oppsummerer på bizart vis hele den knapt ukes lange reisen vi har foretatt oss mellom attraksjonene i det nordlige India. Et land så fullt av ekstreme forskjeller, ekstrem urettferdighet, ekstrem glede, dedikasjon, lukt, smak og inntrykk, at det er vanskelig å finne ord.

På mange måter er India for meg det absolutt motsatte av Norge. Et land som i tusenvis av år har dyrket klasseskillet, kastesystemet, som om det var det absolutt eneste som betydde noe. Et land der Kong Salamon fortsatt spiser overdådige middager på hoteller hvor kelnerne sørger for at tallerkenen din aldri er tom (i overkant provoserende BTW), mens Jørgen Hattemaker sover under en pressening ved motorveien utenfor. Heldig hvis han har en norsk krone å leve for den dagen. Disturbing.

Det er mulig vi har med verdens størrste demokrati å gjøre. Vi har så helt klart ikke med verdens størrste sosialdemokrati å gjøre.

Samtidlig er det umulig å ikke la seg fascinere av kaoset, menneskene, måten ting gjøres på og de utallige luringene som nyskjerrig spør hvor du kommer fra og rusler sammen med deg opp gata, for å til slutt også lure på om du ikke er interessert i å kjøpe eller iallefall se på noe aldeles nydelig silke i onkelens butikk.

Alle har en agenda i India. Iallefall når du rusher deg igjennom nord-Indias turistløypa på ei knapp påske. Ingenting er gratis, og de aller fleste som vennlig stopper deg og stiller nyskjerrige spørsmål på gata har en eller tusen baktanker med det hele.

Det tar ikke veldig mange dager før det også blir hverdagslig, og man navigerer seg igjennom gatene ute å bry seg.

India har vært et eventyr. På ingen måte et paradis. På ingen måte en ferie, men en fantastisk reise inn i en verden av farver, lukter, smak, luksus, fattigdom og ekstreme forskjeller. India er overlegent det mest spesielle landet jeg har vært i uten krig eller åpen konflikt.

En uke har gått sykt kjapt. Samtidlig føles det som om vi var vært her en måned. Minst.

Jeg kommer tilbake jeg fru India. Da lover jeg å bli lengre og se enda mer av deg! (Vi må kanskje gjøre en deal om at du lar meg være frisk i magen også….)

På vei en snartur til Trondheim. Jeg mener å huske at jeg leste ett eller annet om disse 737-flyene et eller annet sted denne uka… Dette er vissnok nummer 6000 i rekken… Usikker på om det er bra eller dårlig… Hmm…

Vel… Pettersen Stordalens imperium tar iallefall godt imot oss. Nå er det sushi og litt planlegging av morgendagens opptak.

Farvel NYC. Vi ses nok igjen skal du se…

Tro ikke at det ikke pyntes til jul selv om vi er på veien.

He får Hippi Camperen en overhaling. Cathrine har også insistert på å kjøre hele dagen iført nisselue… Til andre bilisters store glede…

Neste stop Melbourne gitt. Storby. Masse folk. Hyggelig by.

Parkeringshus-smell. 426 kroner for 3 timer!

Vi tok også turen ut til bydelen St Kilda hvor vi møtte Jorun, som nesten har emigrert til Australia. Morsom kitespott. Flatt vann. 30 cm dypt. Masse folk. Noe gusty var det også. Arti læll!

God Jul fra oss som surrer rundt her nede.

Det er ikke akkurat noe julestemning her men vi koser oss veldig likevel.

Siden vi ikke har fått sett Koalabjørner i det fri, tok vi turen til Blackbutt(!) Reserve for å ta disse litt merkelige skapningene i nærmere ettersyn.

Det slår meg at de ikke kan være all verden enkle å spotte ute i det fri, da de sover 18 timer i døgnet, og strengt tatt ser ut til å gå for langt under halv maskin selv når de er våkne…

Bedagelige vesener!

Emu kunne de også by på i Blackbutt. Ikke det at de er noe mindre merkelige enn Koalabjørnen forsåvidt.

Nå er leiligheten i Newcastle vasket og ryddet, og i morgen går ferden videre sørover.

Vi har svingt innom Surfers Paradise aka Gold Coast.

Jeg tror kanskje vi har funnet Australias svar på Syden.

Vi tar en kaffe og begir oss ut på ferden sørover, mens vi lar Lonely Planet få det siste ordet hva syden anngår:

Some say the “Surfers” prefer other beaches and the “Paradise” is tragically lost!

Vi har tatt turen til et bitte lite sted ved navn Binna Burra midt inne i tjukkeste Lamington National park.

Her er det regnskog. Med alt som det måtte føre med seg. Vi har vært på en aldri så liten rusletur med en nasjonalparkens egen guide, Dean, som må sies å være litt over middels interessert i regnskog generelt, og trær spesielt.

Cathrine valgte slippers som sitt skotøy, og har følgelig blitt bitt av rundt regnet ti blodigler.

Jeg har, med mine Converse All Stars, sluppet langt billigere…

Det viste seg plutselig at mitt søskenbarn Line og hennes kjæreste Ben bodde 40 minutter fra Noosa.

Vi stakk derfor innom og hilste på dem i deres lille surfeparadis i byen med det komplett uttaleumulige navnet Maroochydore.

Veldig hyggelig å møte Line igjen og å få hilse på Ben. Middag på Maroochydore Surf Club ble det også.

Det finnes minst en av disse Surfeklubbene i hver eneste av byene på Sunshine og Gold-Coast.

Konseptet er en blanding av en surfe og livreddeklubb,
bingo, restaurant, spillebule og sosial hangout for folk som er glade i havet og stranda. I absolutt alle aldre.

Morsomt konsept!

Neste stopp på vår lille roadtrip her på Østkysten av Australialand er Byron Bay. Stedet kan vel best beskrives som et Hippie-Surf-Party-Paradis.

Horder med unge backpackere, longboard, surfebrett og urtespisende/røykende rastafariungdom surrer rundt.

Den alternative livsstilen står på en måte i høysete her.

Byron Bay er Fastlands-Australias østligste punkt, og fra fyrtårnet på spissen, fikk vi jaggu sett en flokk med Delfiner og Rokker også.

Vi har i tillegg lagt inn en times surfeøkt (Slapp av; fortsatt en ren paddleøkt for mitt vedkommende)

Vinden kom etterhvert og vi avslutta dagen med to timer på vannet med kiter i luften. Svært så små bølger figurerer her for tiden, så jeg brillierte heller rundt med twintip og bydde på meg selv, i form av signaturtrixet “Fake-KungFu-to-Dingle ™”. En sann crowd-pleaser. Funker hver gang.

På veien hit fikk vi også gleden av å endelig se en gjeng med ville Kenguruer. Stas!

Bilen fungerer forøvrig smertefritt, og vi lever det glade campinglivet.

For ordens skyld: Det hvite rundt bilen er sand… Ikke snø

Location:Byron Bay, New South Wales, Australia

Endelig slipper jeg å kite alene.

Cath er dog lett overrigget… Vi spiser også luxus frokost.

Creme della Creme!