En annan typ av discoDetektivbyrån15 hours agoLife/UniverseDetektivbyrån15 hours agoKärlekens alla färjorDetektivbyrån15 hours agoHar skrudd sammen tre Flickr-Set fra ferden gjennom sentral-Asia. Bildene finnes som rene Flickr-Set, Slideshow og som blåkopi av “Boston.com”-bildevisning. 
The Blue Mosque - Istanbul, Turkey
Det har vært tre uker utenom det vanlige. Tre uker på reise gjennom tre svært forskjellige land. Det kjennes ut som om det er månedsvis siden jeg forlot Kongeriket faktisk, og kanskje enda lengre siden jeg var i Afghanistan og Turkmenistan. Skremmende hvor mange inntrykk man klarer å utsette seg selv for på tre uker hvis man virkelig prøver.
Flere hundre mil er tilbrakt i bil og buss. Det kjennes ut som om vi har traska like langt blandt moskeer, gamlebyer og fantastiske mennesker. Ti sider i passet mitt er dekorert med alskens visum og stempel. 4000 kroner har visumherligheten kosta. Kun ved den Iranske ambasaden i Oslo måtte vi ut med penger under bordet. Fishy greier.
Vi har drukket litervis med te, spist formkake i alle mulige varianter og klart å gå lei av kylling og ris bortimot like mange ganger som vi har spist det.
The Grand Bazar - Istanbul, Turkey
Avsluttningen i Istanbull har vært veldig behagelig. Masse turister. Mat man kjenner igjen, og ei god og myk hotellseng. Surrende rundt i attraksjonene som ligger som perler på en snor her, rusling i den store bazaren og espressodrikking på café. Klarte å treffe på ti stykk fra NRK som var her på kurs også. Hyggelig.
Easy living.
I natt begir jeg meg hjemover. Det blir godt å komme seg hjem, men det tar vel ikke veldig lang tid før jeg savner å være på tur…
Her er noen schnaps fra de siste dager i Istanbul:
Turkmenistan, Kara Kum Desert
En natt i Mashad fikk være nok for denne gang, og vi satte oss i nok en taxi og vendte nesen mot neste land i rekka: Turkmenistan. Etter en tre timers klam taxitur, og en runde gjennom imigrasjon og toll, shaker vi omsider hands med vår gudie Oleg på den Turkmenske siden av grensen.
Turkmenistan er uten tvil et av verdens mest isolerte og lukkede land. Kombinasjonen av en klin gal diktator, et nærmest perfekt totalitært system og så mye gass som en nasjon kan ønske seg, gjør jobben med å komme seg inn litt tricky. Det er imidlertid mulig, og selv om det i praksis vel ikke er turister her, og iallefall ikke som reiser alene, er landet et eventyr av dimensjoner.
Vi booka turen gjennom reisebyrået StanTours, som sørget for visum og en såklat LOI, Letter Of Invitation, til Turkmenistan. Uten en LOI kommer man ikke inn i, og det eneste stedet man får lov å ferdes på egen hånd uten guide, er i hovedstaden Ashgabat.
Vi gikk for minst mulig guideing, og kjøpte pakken “En-tur-til-et-brennende-krater-i-ørkenen-med-overnatting-i-telt-og-resten-av-tiden-på-egenhånd-i-Ashgabat”, noe som førte til at vi nok en gang skulle kjøre bil i tre timer for å komme oss inn i Kara Kum ørkenen midt i Turkmenistan. Fire Nordmenn (vi har nå også hooka opp med junior Garfors), telt, mat, soveposer, vodka, øl og nyskjerrighet ble lasta opp i minibussen og kursen stilt inn på gasskrateret i Darvaza.
Burning Crater, Turkmenistan, Kara Kum Desert
Gasskrateret, og de mange lignende som ligger i nærheten, er et resultat av hvordan det kan gå når mennesker leker med krefter som er større enn dem. Det er litt vanskelig å få info om hva som faktisk har skjedd her, men det ligger i kortene at noe har gått fryktelig galt en gang i Turkmenistans Soviet-æra hva gassutvinning angår.
Resultatet er et krater som med sine 100 meter i diameter fungerer som et gedigent gassbluss. Det må i beste fall ha vært en vannvittig eksplosjon som har forårsaket dette, og antent gassen som fortsatt siver ut gjennom utallige hull i bakken. Gudene vet (muligens) hvor lenge det har tenkt å brenne…
Etter litt sightseeing rundt krateret har Oleg og kompanjong Alec rigget opp telt og startet å lage mat, satt fram vodka, og gira opp gamle Rock’n'Roll svisker på bilstereoen. Vi er på bigtime guttetur, midt i den Turkmenske ørkenen. Det er strengt tatt ingen av oss som klager. Ørkenen er badet i rød solnedgang, det lukter nystekt mat, ølen står på bordet, og hadde Ari Behn vært her hadde han mest sannsynlig proklamert at vi var “Den Nye Vodkaen”.
Turkmenistan, Kara Kum Desert
Etter kyllingslish, brød og mengder av øl og vodka er det på tide med nok en tur bort til gasskrateret. En rusletur bort til kanten av et brennende hull er muligens ikke det lureste man foretar seg etter x antall øl og vodkashots, men Oleg mener at det er den eneste måten å virkelig se krateret på. Vår egen Doctor Asbjørn har vist seg som en jævel på vodka, og er i god gang med å drikke Guide-Oleg godt under bordet. Jeg tar det litt piano, da det ikke finnes sjans i helvete for at jeg skal klare å følge med på dette kjøret.
Det er noe både avskrekkende og veldig sjarmerende med en 1,90 høy Russisk bamse som er så ravende full på sin egen vodka at når han delvis kryper/sjangler seg bort til krateret, finner det for godt å skrike “ODIN” av full hals. Oleg har nemlig fortalt oss at hans russiske navn kommer fra den norrøne guden Odin, og akkurat nå virker det som om viking-guden har tatt midlertidlig bolig i en ravende full russer.
Alle overlever nattsightseeingen, og vi tar en forholdsvis tidlig kveld. Mette, fine og gode. Oleg derimot fortsetter å drikke, og tar ikke kvelden før langt over midtnatt. Da er han såpass fin i farten at han ramler inn i feil telt, og legger seg til å sove mellom brødrene Garfors i deres tomannstelt. Ingen kan vel klandre Gunnar for å sove ute resten av natta….
Neste morgen er vi i overkant tidlig pån. Jeg har den utaknemlige oppgaven med å riste liv i den Russiske Guden Odin (som nå har kommet seg inn i sitt eget telt) og etter mye om og men sitter vi atter en gang i en bil, denne gangen på vei mot den turkmenske hovedstaden Ashgabat.
Ashgabat er et kapitel for seg selv. Det er faktisk nesten så den er litt spooky til tider. Sentrum av byen består ene og alene av offentlige bygninger, den gigantiske “Uavhengighetsparken”, monumenter og statuer i alle valører og fassonger, presidentens bolig og parlamentet. Det ligner faktisk sjokkerende mye på Las Vegas. Høye hus som står med alt for langt mellomrom, brede gater, kitchy utsmykninger fra helvete og en følelse av å være på et filmsett.
Turkmenistans nåværende president, Gurbanguly Berdimuhamedow, kan sies å ha en aldri så liten fetish på marmor, og har derfor beordret at alle byens bygninger skal dekkes med 80x40x3 centimeters marmorflis (iallefall i sentrum). Arbeidet må sies å være godt i gang, og Ashgabat framstår allerede i dag som en kritthvit by. At det ikke finnes mennesker i gatene, at alt er klinisk rent, ikke er hunder å se (de er vissnok forbudte), ei heller gravide eller barn (de er nok ikke forbudt), gjør at byen har en mystisk og litt spooky atmosfære. Det er helt tydelig at man ikke trenger å sette petroliumspenger i fond.
Bensinprisen ligger på rundt to kroner literen, gass og strøm er gratis til alle innbyggere, de fleste snakker Russisk, og de fleste har tilsynelatende aldri sett turister før.
Under overflaten lurer en svært streng politistat med utbredt avlytting, kontroll og strenge straffer. Turkmenistan havna akkurat på andreplass på “Journalister Uten Grensers” “Hvor er det verst å være journalist-liste”. Beveger man seg litt utenfor fasade-bygningene i sentrum, finner man kjapt ut at det er i de gamle sovietblokkene fra 80-tallet at folk faktisk bor. Her er det ikke marmor på veggene, men det er fortsatt ingen hunder, gravide eller barn. Vi unngår å flashe så mye kameraer, da det er forbudt å ta bilder av en rekke bygninger og folk i uniform.
Etter å ha tilbringt tid i Iran og Afghanistan er det litt befriende å kunne stikke på byen, ta en øl og en aldri så liten svingom på discotek (som min mormor vel ville sagt)
Vi har vært fire dager i Turkmenistan, og har akkurat surret oss inn til Mashad igjen. Her har jeg hooket opp med Hr. Langørgen, mens “The Garfors Brothers” og Dr Vodka har kastet seg ut i en 16 timers togtur til Esfahan. Vi flyr til Shiraz i morgen.
Hr Langørgen har ankommet Persia